Jeg gleder meg over dette leddet i gudstjenesten. Ikke først og fremst fordi det er tegn på at en lang gudstjeneste er slutt! Snarere en følelse av at nå begynner det. Nå skal jeg få lov til å forlate kirken og gå ut i livet med et løfte om Guds velsignelse i mitt liv.
Ordene som brukes er urgamle og hentet fra 4. Mosebok i Det gamle testamente. Ordene har fulgt den kristne kirke gjennom hele dens historie og Gud har velsignet alt som spirer og gror omkring oss, i grøden vi høster inn, i dette at slekt følger slekt - i alt dette gjemmes Guds velsignelse.
Det er Gud som har gitt oss denne velsignelsen, den er fra Han som har skapt alt og fortsatt tar vare på det han har skapt. Gud lar sin godhet og kjærlighet strømme mot oss. Tok Gud sin velsignelse tilbake, vil jorden igjen bli, som i dens første tider, øde og tom. Men det er ikke et slikt forhold Gud ønsker å ha til oss. Gud vil tvert om velsignelse hver enkelt av oss med sin nåde og fred, til oppreisning og nytt liv.
Det er noen som har tenkt seg at ordene om Guds ansikt som lyser over et menneske, har sammenheng med øyeblikket da en herre løste slaven sin fra slaveriet og gjorde ham fri. Man har sett for seg øyeblikket da herren la sin hånd under haken på den knelende slaven og løftet ansiktet hans slik at de to så hverandre i øynene. Da så to frie menn inn i hverandres blikk. Herren hadde rettet ansiktet sitt mot den tidligere trellen. Trellen var fri!
For meg er det et godt bilde! Ingen har sett Guds ansikt, men Gud vender sitt ansikt mot oss, han ser oss der vi er, og han gjør det med godhet i sin nåde. Å være omsluttet av Guds nåde er å leve i hans omsorg, med hans kjærlighet og under hans velsignelse i alle livets situasjoner – når jeg er ulykkelig, redd, syk, fortvilet, ensom eller de dager jeg synes livet er lett å leve.
Når Gud lar sitt ansikt lyse over oss, når han løfter sitt ansikt mot oss, da er det en beskrivelse av Guds gode nærvær i våre liv.
Nils-Tore Andersen
Musikk: Rumer - «Take me as I am»