Jeg tviler, i små stunder når jeg er alene kan jeg ta meg selv i å si høyt "Gud, jeg tror ikke du finnes" Eller "Gud, jeg tror ikke du finnes! hva tenker du om det Gud?!"
Jeg fortalte dette til svoger min en kveld vi snakket om mine tvilstanker. Vi begynte å flire begge to. Jeg forsto det komiske i det når jeg sa det høyt og så hans begynnende smil. Og jeg ble så glad. Jeg skal fortelle dere hvorfor etter jeg har fortalt noe annet først.
Jeg vakler i troen min. Noen ganger tviler jeg. Ofte kjennes det ut som fornuften og følelsene skriker i protest mot det jeg oppfordres til å tro på i Bibelen eller i kirka. Det er så mye som er vanskelig å få til å gå opp. Jeg er en skeptiker og jeg leter etter brister og hull i det samme noen begynner å preke for meg.
Noen ganger tror jeg. Særlig når jeg er ute i naturen. I naturen trenger jeg ikke forholde meg til noe annet enn meg selv, naturen og Gud. Jeg slipper å forholde meg til ord og problematisk lære som trigger skeptikeren i meg. I naturen er jeg bare til. Da er det noe i meg som åpnes opp.
Noen ganger er jeg ikke troende. For eksempel kan jeg bli overveldet av sinne når jeg ser på Dagsrevyen, og den ene nyhetssaken overgår den andre i elendighet og grusomhet. Verden kan virke helt gudsforlatt. Da kan jeg besluttsomt fastslå at Gud finnes ikke!
Det er slitsomt å vakle i troen. Tvilstankene kan vekke en redsel i meg. Jeg blir fortvilet. Det kan føles ut som mye står på spill. Hvis jeg mister troen vil kanskje noen snu meg ryggen? Hva vil skje hvis jeg mister troen på en større mening enn bare oss, her? Vil jeg miste noe av meg selv? Kanskje lukter blomstene annerledes og barnelatter høres annerledes ut? Huff, disse spørsmålene vekker ubehag i meg.
Ja, så var det den kvelden med svogeren min, tilbake til det. Mens vi satt der og flira, skjønte jeg noe. Selv i mine verste tvilstanker og da jeg tenker at nå har jeg kvittet meg med Gud for godt, selv da vettu, tar jeg Han med i samtalen. Jeg sier "Gud, jeg tror ikke du finnes!"
Jeg forsto da, at jeg kan slutte å være redd for å miste troen mi helt. Det vil sannsynligvis aldri skje. Jeg vil nok aldri helt klare å gi slipp på Gud. Eller er det kanskje omvendt, at Gud ikke slipper taket på meg?
Ellen Sara Reiten Bientie
Musikk: Espen Samuelsen - "O, bli hos meg"
