Morgenandakten tirsdag 3. april

Stille, stille

Sara Moss-Fongen
Foto: Elisabeth Moss-Fongen

Joh 20

Stille, stille. Ikke en lyd å høre. Bare hennes egen pust og lyden av føttene hennes mot det tørre gresset. Stille, stille. Byen sover. Det er tidlig om morgenen, den første dagen i uken. Hagen er tom og stille. Maria er alene. Hun står ved Jesu grav. Den er tom.

Maria gråter. Hun ser to engler i graven, men det trøster henne ikke. Graven er meningsløs når den er tom. Det er som om han ikke bare er død, men også tatt ifra henne. Graven gaper tom mot henne og forteller den brutale sannheten. Han er borte.

Hun tenker på siste gang hun snakket med ham. Hun tenker på da hun så ham dø. Hagen er stille. Englene er tause. Hvis han ikke engang er her, hvor skal hun da gå for å føle seg nær ham?

Først når Maria tør å snu seg vekk fra graven, får hun svar. For der er han. Hun kjenner ham ikke igjen først, men så hører hun navnet sitt.

Hun hører ham si navnet sitt, med den stemmen hun kjenner så godt. Maria. Bare det. Hans stemme. Hennes navn. Han finnes. De finnes. Det de har hatt, finnes. Alt finnes i det lille ordet. Maria.

Slik møter Jesus sin venn påskemorgen. Stille, stille. Og bare henne. Slik han ble født av en annen Maria, stille, stille. Ingen visste det. Men ryktet spredte seg. Fred over jorden, menneske fryd deg, oss er en evig frelser født.

Tusen år tidligere levde det en profet som het Elia (1 Kong 19). En gang gjemte han seg i en hule i ørkenen. Da hørte han Guds stemme, som spurte: Hvorfor er du her, Elia?

Elia svarte at han fryktet for livet sitt. Han ble truet for det han sto for. Han hadde gitt opp kallet sitt. Men da svarte Herren: Gå og still deg opp på fjellet, så vil Herren gå forbi!

Elia nølte i hulen sin. Han hørte en stor storm som kløyvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Det kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Så kom det en stor ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, gikk han ut og stilte seg i huleåpningen. Så kom Guds stemme igjen – Hvorfor er du her, Elia? Gud fantes ute i ørkenen, i den skjøre stillheten.

Og den oppståtte Kristus er i den tomme hagen og sier navnet ditt. Slik kjenner dere hverandre. Kristus er i hagen og alt er stille. Noen fugler synger. Det blåser i et oliventre. Herrens bare føtter er skitne og huden under fotsålen er hard. Og blodig. Nyfødt?

Gud trenger ingen hær, Gud trenger ingen storm. Gud kommer med lyden av skjør stillhet.

Sara Moss-Fongen

vikarprest i Grorud menighet

Musikk: Sigvart Dagsland og Iver Kleive - "Deg være ære"