Da jeg var student jobbet jeg på en butikk i Tromsø som heter Taras. Taras en herlig liten butikk som selger kaffe og te i ble veid opp i små svarte poser, og hver gang du gikk inn i butikken ble du slått av lukten av nykvernet kaffe. En gang sa noen til meg at jeg ikke egentlig solgte kaffe eller te, men hverdagsluksus og helgekos
Det hyggeligste med jobben var å snakke kundene. Å sammen finne ut av hvilken te som skulle prøves ut den kvelden. Å sammen velge en kaffe som han skulle gi til kjæresten sin som en helgepresang.
Jeg likte jobben min. Det vil si, jeg likte det i 11 av årets 12 måneder. For så kom desember. Og jo nærmere jul vi kom, jo mer hektisk ble det. I adventen var det ikke lengre tid til samtale. For de skulle jo hjem og vaske hus og pakke gaver og pusse vinduer og bake kake og skrubbe gulvlistene for ellers ble det jo ikke jul!
Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred. Dette er en sangstorfe hentet fra salmen Solbarn, Jordbarn. Hvert år, fra den første adventen bak en butikkdisk, så har jeg ønsket det for de rundt meg. Jeg har ønsket at adventen skulle få lov til å handle om mer enn stive skuldre, handleposer og vaskekluter.
Adventen er ei annerledestid. Og med fare for å tråkke hardt på mange tær, er det egentlig med å stresse, at vi har det best i denne annerledesheten? For kanskje er det heller nettopp nå vi bør hente frem den posen med kaffe, og invitere over en venn vi ikke har sett på lenge. Selv med skitne gulvlister.
Eller drikke den gode, varme koppen med te helt alene, og bruke en av adventkveldenes stille øyeblikk til å tenke over hvorfor tiden vi er inne i nå er viktig for deg, eller bare å bare hvile.
Advent er tid for ettertanke. For samtalen. Og for fred. Kanskje kan vi feire advent i år, uten at vi roper til hverandre om å bli ferdige. Kanskje kan vi gjøre adventen til en tid hvor vi kan forsøke å få pulsen ned, og ikke opp. Og kanskje kan vi ta inn over oss dette uforklarlige budskapet, om at Gud ble menneske. I herlighet og englesang og i annerledeshet.
Og der, i den stallen, var det ikke en enste ren gulvlist.
Ragnhild Bjørvik Opsahl
Musikk: Anne Vada - "Solbarn, jordbarn"
