I begynnelsen var Ordet. Slik begynner Johannesevangeliet. Dagen i dag, 27. desember, er minnedag for evangelisten Johannes. Derfor kjennes det riktig å begynne der, i begynnelsen, hos Johannes, i evangeliet hans.
I begynnelsen var Ordet. Ja, var det nå slik det var? Det er et teologisk utsagn, Johannes kommer med, et utsagn om livet i den treenige Gud, og som et teologisk utsagn gir det jo mening. Men i møte med våre egne liv må vi skrive om Johannes sine ord noe. For det stemmer ikke helt, det han skriver. Det er ikke ordet som kommer først. Det er skriket.
I begynnelsen var skriket. Alle som har vært der når et barn blir født vet at det er sånn det er. Barnet blir født, og det skriker. Og vi blir letta når det er sånn. Hvis ikke barnet kan skrike, da vet vi med en gang at noe er galt. At lungene ikke fungerer som de skal.
I begynnelsen var skriket. Det er noe programmatisk ved det, tenker jeg. Menneskelivet slik vi kjenner det begynner med et skrik. Og vi vet det jo, vi som har levd ei stund, at det blir noen skrik senere i livet også. At lidelsen er en del av livet, og at kjærlighet ikke kan finnes uten smerte og savn.
Derfor var det der det begynte for Jesus også. Med et skrik. Alt var ikke bare idyll i stallen. Maria skrek i smerte. Og Jesus skrek, han også. Kan hende ble det noen gledestårer også den natten. Det vet vi ikke. Men vi vet at skriket kom først. Det gikk både uker og måneder før Jesus lærte å forme andre lyder, før han kunne ta ordene i bruk. Han som evangelisten kaller Ordet, som var hos Gud og som var Gud, han ble menneske.
Hvorfor? Fordi vi skriker. Fordi livene våre er rammet inn av smerte og sorg og savn. Derfor kom han, derfor ble han en av oss. Han kom med ord også, ord til glede og ord som trøster og gir håp. Men først skrek han. Og så gjorde han skrikene våre til sine egne.
Harald Hauge
Musikk: Anita Skorgan og og Kringkastingsorkestret - "Hymne"
