I en liten landsby utenfor Dubrovnik fant jeg ei gammel kirke. Det vil si, det var bare restene som stod igjen. Vegger og tak var rast sammen, og det vokste gress mellom steinhellene i det som hadde vært gulvet i kirka. Men alterbordet stod igjen. Oppå den store steinhella lå noe rart. Et lite anker, det vi kaller en dregg, lå oppå alteret. Den var gammel og rusten, men hadde en sterk symbolikk. Synet av dreggen oppå alteret i den gamle kirkeruinen satte i gang mange tanker hos meg.
Ankeret er i kristen tradisjon et gammelt symbol for håpet. Men det er første gangen jeg har sett et anker plassert slik i ei kirke.
Kanskje ikke tilfeldig at jeg fant det i ei kirke i Kroatia. Det er et land som har opplevd mange blodige kriger. Nettopp i møte med død og sorg er det viktig med trøst og håp.
Tankene tok meg med ut av feriebobla og tilbake til virkeligheten, og til dem som har mistet noen nylig. For døden tar ikke sommerferie. Også denne sommeren har mange mennesker opplevd å miste noen som stod dem nær. Da er det viktig at vi som står rundt prøver å trøste. Men hva slags trøst er det som når fram og funker?
Dagens bibelord gir oss et viktig svar. Paulus skriver i sitt andre brev til menigheten i Korint: «Gud trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød med den trøst vi selv får av Gud» (2.Kor.1,4).
Jeg har selv opplevd å få trøst den gangen jeg var i nød. Og når jeg tenker tilbake på hva som funket, så var det to ting som var viktige. Det ene var at de andre tok sorgen min på alvor. Det funker ikke å si at «det går nok over» eller «jeg skjønner hvordan du har det!» Det blir for lettvint. Nei, den som skulle trøste meg, måtte være villig til å høre på min klage, og tåle smerten.
Det andre som er viktig når vi skal trøste, er å peke på håpet. Og ankeret er et fint symbol for håpet. Når båten fortøyes, så hjelper ankeret til å holde den fast, så båten ikke driver av gårde. På samme måte trenger vi mennesker å ha et håp som er for-ankret i noe utenfor oss selv, så vi ikke driver av gårde eller går under i sorg og fortvilelse.
Dette ankeret kan være håpet om at det er en Gud som ser oss i vår nød. Og det kan være håpet om å møte igjen de som har forlatt denne verden, og som vi savner.
Trøst og håp henger sammen. Det ble jeg minnet på om av en rusten dregg som lå på alteret i ei gammel kirke i Kroatia i sommer.
Odd Eidner
Musikk: Bjørn Eidsvåg - «Eg ser»