I min barndom og ungdomstid fantes en liten tett skog rett ved der jeg vokste opp. Stien gjennom skogen var kanskje 100 meter. Ganske kort. Men som tenåring opplevde jeg at de 100 meterne var uendelig lange. For ofte måtte jeg gjennom skogen på kveldstid, på vei hjem fra trening eller korøvelse. Det var bedre å sykle enn å gå, men det beste var å ta følge med noen. Storebroren min eller ei venninne. Sammen med en annen var den mørke stien nesten ikke skummel i det hele tatt. Vi kunne prate sammen eller synge, og da glemte vi mørket og vi sluttet å fantasere om hva som kunne gjemme seg bak trærne.
En venn i mørket er bedre enn ti lommelykter. En venn i mørket hjelper å holde motet oppe og føre tankene inn på noe annet enn det som skremmer. En hånd å holde i forteller at jeg er ikke alene, vi passer på hverandre. I livet kan vi være en slik venn for hverandre. Det gir trygghet og tilhørighet i stedet for redsel og ensomhet.
På skjærtorsdagsnatt visste Jesus at både han selv og hans beste venner var på vei inn i det totale mørket. Han forsøkte å forberede vennene sine på det som skulle skje – og gi dem noen trøstens ord: ”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!” sa Jesus til disiplene. ”I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.”
Disse versene i begynnelsen av kapittel 14 i Johannes-evangeliet er noe av det beste jeg kan lese i Bibelen. De gir meg ro. Ro for at Gud har plass, mange rom. Ro for det som venter i døden. Når jeg hører de ordene, hører jeg min beste venn som sier til meg; la ikke hjertet bli grepet av angst! Jeg har gått i forveien og gjort i stand et sted. Ikke nok med det – jeg kommer tilbake og tar deg til meg så du også kan være der.
Det er så mange steder i livet vi kan oppleve oss både utilpass og feilplassert. Det kan være noe så enkelt som at man tok på seg olabuksa da man heller skulle valgt penkjolen, eller man valgte de høye hælene da man absolutt heller skulle gått for joggeskoa. Eller man kom til å si noe da man mye heller skulle holdt munn, eller man valgte å tie på det tidspunktet alle ventet at du ville ha noe å melde. Det er ikke alle steder det er rom for alle.
Bortsett fra et sted. I Fars favn, hos Gud, der er det rom for alle. Og veien dit er Jesus. Han har gått i forveien, inn i mørket og døden, for å gjøre i stand et sted for oss – i Fars hus.
Silje Kivle Andreassen
Musikk Rom for alle Maria Solheim og Hans Erik Dyvik Husby