Scenen jeg beskriver er fra TV programmet ”So you think you can dance,” hvor mennesker konkurrerer om hvem som er den dyktigste danseren.
Bildet av mennesker som er som roboter har brent seg fast i meg. Er vi mennesker roboter? Det hender jeg føler meg som en. Jeg føler meg ufri i mine valg. Så mye er lagt og bestemt på forhånd og så mange av de valg jeg har gjort tidligere, styrer mitt liv nå. Jeg kan vel egentlig ikke lenger kan si at jeg er fri. Til og med i situasjoner jeg kunne ha valgt det som er godt og rett hender det jeg velger det som er lettvindt istedenfor. Jeg er et produkt av min tid. Det å føle seg som en robot, er ingen fremmed tanke.
4 personer krysser hverandres veier i dagens fortelling fra Bibelen. Den ene ligger livløs i grøfta. Den neste er en prest. Som en robot, kald og med livløst ansikt, går presten rett forbi den skadde mannen i veigrøfta. Levitten er også robotlignende og kan derfor ikke beveges av de svake klynkene fra den skadde som ligger å blør ihjel. Så kommer han, som selv har fått gennomgå av kalde, fordomsfulle robotmennesker. En samaritan som prestens og Levittens uttrykksløse blikk, mange ganger har oversett, som vantro og verdiløs. Samaritanen lar seg røre ved av den sønderslåtte kroppen i veigrøfta. Han stopper opp, forbinder sårene med bandasje og tar mannen med seg til et vertshus hvor han kan komme til kreftene igjen.
Og når jeg tenker meg om, kan jeg finne en mengde opplevelser i livet som forteller meg at også jeg har sterke tendenser til å opptre som robot istedenfor et varmblodig menneske. Ingen tvil blir mange ting i livet fort rutine og mange mennesker blir en del av denne. I min verden er det lett å sette på den høye musikken, og fortsette pokerspillet og la pokerfjeset være mer eller mindre permanent.
Men bak der i hukommelsen, ser jeg for meg scenen der den 4. mannen bryter ut av robotens tykke skall. Han er en neste. Langt inne i meg, kjenner jeg at det vil så gjerne også jeg være.
Ann Christin Elvemo
Musikk: Jag behövde en nesta - Tommy Körberg