Det er ikke mange dagene siden vi hadde konfirmasjon i Vågsbygd Kirke, hvor jeg jobber. Der satt de da, med den hvite kappen på seg. Og selv om det er drøyt å påstå at de går over i den voksne verden, så får jeg likevel en sånn «nå skal de ut i livet»-følelse. Og jeg skulle så gjerne kledd dem i en rustning som beskyttet dem mot alt som kan ødelegge for dem.
Men så sitter de der, i den hvite kappen som er så tynn, enkel, og til og med slitt. Stoffet i den beskytter ingen. Likevel tenker jeg: Det den symboliserer er sterkere enn noen rustning. Den hvite kappa symboliserer renhet, godhet, Jesus… Guds nåde og kjærlighet, den minner oss om at vi har noe i oss som er guddommelig fint og sterkt. Den symboliserer noe som kan være vanskelig å tro, men desto viktigere å konfirmere og bekrefte. Tynn som et laken, likevel noe sterkt å gå ut i livet med.
Det er ikke den stive og harde rustningen som beskytter oss best. Den gjør oss engstelige og på vakt, den reduserer de vi møter til trusler. Den tynne kappen vil heller bygge en trygghet innenfra, så man våger å være sårbar og åpen i møte med andre. Det er Guds måte å gjøre det på. Han kom som et lite forsvarsløst barn, og ikke en uangripelig hersker. Mer elsket enn fryktet. Han omsluttet Moses og folket med en sky av luft, og ikke en festning av stein. Nei, hvordan skulle de komme seg videre da?
..En tynn kappe, en festning av luft –det kan virke patetisk. Særlig når vi vet hvor brutalt virkeligheten kan være. Men denne utrustningen har gitt mot til mange å gå de krevende stier og veier. Husk på kappen din, den hvite som forteller hva som bor i deg. Se etter skyen, som forteller at Gud går med deg. Vi vet nok at den ikke er en mur av stein. Fortellingen om hebreernes ørkenvandring viser at skyen skjulte mange mørke dager. Men også at den kunne bli til en ild som lyste om natten. Mørket er ikke mørkt for Gud. Det finnes en som ser i mørket, og som tenner en ild når det er som svartest.
Så, da Jesus ble konfirmert, rett etter hans dåp, kom denne skyen ned over ham. Og fra den lød en stemme som sa: «Dette er min sønn, den elskede som jeg har glede i». Han måtte også ta til takke med en sky. Og vi så hvordan det gikk. Han var angripelig. Men fordi han våget å slippe oss så nær, ble verden aldri mer den samme.
Nils Terje Andersen
Musikk You’ll never walk alone Gerry&The pacemakers