Når denne dagen er over, skal jeg fylle mitt vinglass og skåle med Vårherre, slik jeg pleier, i takknemlighet over at han har gjort knuste, gjærede druer til en hellig drikk. Iallfall i min religion. Vinen er kristenhetens kjæreste minne om frelseren. Vin kommer av jord, men smaker av himmel.
Den vinen jeg skal drikke i kveld er dyrket i Afrika, og det minner meg om en episode for ti år siden, i Sør-Sudan. I årevis var de blitt utsatt for terror og krig fra nord. I århundrer var disse kristne blitt hundset med av et muslimsk, autoritært lederskap som forfulgte dem for deres tro. Nå var det blitt fred, men her var ikke fredelig. Over grensa fra Uganda kom Herrens Motstandshær og stjal deres barn for å gjøre dem til soldater.
Jeg var langt ute på landsbygda, og det var tidlig søndag. Folk hadde tatt på seg det beste de hadde før de gikk til kirke. Sørsudanere vet hvor de kan hente trøst og søke styrke. Kirken var et stråtak med noen vegger av siv. Det var perfekt gjennomtrekk der i tropene. Trestammer gjorde nytten som benker, mens den unge presten i sin drakt hadde en plaststol oppe i det som kunne kalles koret. Høner krysset midtgangen, mens kirketjeneren holdt bikkjene ute.
Det var høytid i all enkelhet, men gudstjenester i Afrika er aldri langt fra den barske virkelighet. Her blir aldri gudstroen en livsfjern tilbedelse. En familie sitter langt framme. De har bedt om forbønn. Mannen i skjorte med slitt krave kan fortelle. For fire dager siden kom militsen og kidnappet deres sønn på tolv år. De trengte flere soldater. Kunne vi be om at sønnen kom tilbake?
Svetten drev av presten, menigheten viftet med salmebøkene. Han prekte om freden, måtte den bare holde. Så folk ikke måtte rømme igjen. Så han slapp å begrave flere skoleunger og deres mødre. Han er kanpt bønnhørt.
Presten inviterer til nattverd, og står der med en loff og ei mugge. Han kan liturgien utenat, men så legger han til: "Slik korn er blitt knust og eltet sammen til dette brød, slik druer er blitt tråkket og krystet sammen til denne vin, slik skal vi i vårt land bli til ett, nuer’er og dinkaer, og alle andre folkeslag. Vi er ett folk i Kristus og vi skal være ett folk i Sør-Sudan hvor vi ikke kan skilles."
Det var strålende hverdagsteologi under et stråtak. Kristus ønsker for sin menneskehet at folk står sammen. Til det er vi skapt og ment. Det er veldig religiøst og samtidig svært hverdagslig. Høystemt og jordnært.
"Dette er Jesu legeme, dette er Jesu blod." Han står der med begge deler. Det er altså Gud som er tilstede med oss under stråtaket. Han har ikke forlatt oss, og han sitter ikke i en fjern himmel. Det er en gud jeg kan like og dele hemmeligheter med. En å tro på og en og løfte et beger for. Skål Gud, på en tirsdag.
Tomm Kristiansen
Musikk: Bjarne Brøndbo - "Fast som fjell"
