God morgen!
Endelig er vi kommet til mai måned. I de sørlige delene av landet vårt er våren kommet for lengst, mens den fortsatt er en fjern drøm for dem som bor lenger nord. Men over hele landet har musikkorpsene lenge øvd på alt de skal spille på 17.mai.
Som ung teologistudent var jeg barnevakt for en liten jente som het Miriam. Bibellesing og kveldsbønn var fast innslag på sengekanten, og en kveld sent i april, eller kanskje var det helt i begynnelsen av mai, ble vi avbrutt av et musikkorps som marsjerte forbi soveromsvinduet hennes for full musikk, til stor glede for femåringen. Da vi skulle be, foldet hun hendene, lukket øynene, og ba: "Kjære Gud, i dag så vi et musikkorps!"
Jeg husker godt at jeg rakk å tenke: "Det er jo ikke nødvendig å fortelle det til Gud! Han vet jo selvfølgelig det! Han vet jo alt!" Senere har jeg tenkt at den kvelden lærte jeg noe viktig om bønn, og om Gud, av en liten jente på fem år. For hva er det å be? Og hvem er egentlig Gud?
Bønn kan være mye forskjellig. Og kanskje tenker vi ofte at bønn, det er å be Gud om noe. Miriam lærte meg at bønn også er å snakke med Gud, å fortelle ham om det jeg er opptatt av, akkurat nå. Og sånn tenkte også David, han som var konge i Israel for omtrent 3000 år siden. I Salme 62, som er en av Davids salmer i Det gamle testamente, står det: Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.
Å øse ut sitt hjerte, det er å fortelle om det du tenker på, det du er opptatt av. Ikke bare store og viktige og alvorlige ting, men helt vanlige ting. Gud bryr seg om det! Han som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, han som vet alt, han vil at jeg skal snakke med ham om det jeg tenker på.
For han er vår gode, himmelske Far, som elsker oss, som gråter når vi gråter, som gleder seg når vi gleder oss, og som ber oss øse ut for ham det som ligger oss på hjertet. Selv om det bare er gleden over et musikkorps som øver til 17. mai.
Ingunn Aarseth Høivik
Musikk: Solveig Leithaug – "Fagert er landet"
