Det var en dokumentar-film der tre ungdommer forteller åpent og ærlig hvordan det oppleves å miste et nært familie-medlem i selvmord. De forteller også hvordan de har orket å gå videre. Filmen er laget på oppdrag fra Unge LEVE, og bidrar til å skape åpenhet omkring død og sorg og selvmord. Derfor er det en viktig film.
Filmen heter ”Livet går faktisk videre!” Det er en tittel som kan oppleves både positivt og negativt. For den som nettopp har mistet et menneske som man var sterkt knyttet til, er det vondt å se at livet går videre for de andre. For noen stopper livet opp den dagen ulykka skjedde. Det er vanskelig å komme i gang igjen med hverdagen. Særlig disse mørke november-dagene kan være tunge å komme gjennom. Da er det lett å tenke: Hvordan skal jeg orke å gå videre?! Det er vanskelig å se for seg ei framtid. Den gamle salmistens ord blir skremmende aktuelle: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
Livet kjennes tomt når man har mistet noen. Da kan det være ei trøst og et håp å vite at ”Livet går faktisk videre!” Det er mange som har opplevd det. I filmen forteller de tre ungdommene om hvordan de fikk hjelp til å snakke om sorgen, og til å gå tilbake til skolen og jobben og hverdagen. De har også fått tro på framtiden, og et håp om at livet også kan bli godt – selv om det aldri blir det samme som før. Sorgen går ikke over, men den går an å leve med!
Dette er ingen enkel vei. Her må vi stå sammen, og hjelpe og støtte hverandre i sorgen. Det er også viktig å ta imot profesjonell hjelp når det er nødvendig. Vi må gi hverandre gode grunner for å gå videre. ”Livet går faktisk videre” – og det skal vi være med på. Ikke ved å fortrenge og prøve å glemme, men orke å gå inn i smerten. Stoppe opp ved de gode minnene. Ta tilbake hverdagen, og ta imot livet. Tørre å se framover, og ta sjansen på at livet også kan bli godt.
Til slutt: Han som ropte: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?!” han sa også: ”Jeg er med deg, alle dager – og alle slags dager!”
Odd Eidner
Musikk: Lisa Nilsson - "Var är du min vän"