Jeg lurer på om Moses, da han nærma seg den brennende tornebusken, og fikk beskjeden: «ta skoene av føttene! For stedet du står på er hellig grunn,» om han hoppa ut av skoene sine på Guds befaling så de fløy i hver sin himmelretning. Eller, om han tok de ærbødig av seg, satte de ned, slik at han lett kunne finne de igjen etterpå, og så gikk videre, med rolige ærbødige skritt til tornebusken og nærmere Guds stemme? «Ta skoene av føttene Moses, for stedet du står på er hellig grunn.»
For en stund siden leste jeg noe i en avis som fikk meg til å tenke på hellig grunn. Det var en lærer som skrev at: Se for deg at det på din jobb er vanlig at kollegene dine kaster stiftemaskiner og blyanter rundt seg når de blir frustrerte. Se for deg at du blir truet med bank på hjemveien. Se for deg at du tar dette opp med ledelsen på jobben og at deres kommentar er at du bør holde deg unna disse kollegaene. Se for deg at ingenting blir gjort»
Det er mange som mener mye om både det denne læreren skriver og om skolepolitikk i Norge. Det skal jeg ikke mene så mye om her. Men det oppleves som om læreren som skriver, har tatt av seg på føttene og beveget seg inn på hellig grunn. Læreren har stoppa opp, lytta, forsøkt å forstå. Og så roper læreren etter hjelp. Noe må gjøres. Hellig grunn krenkes.
Hebreerne ropte til Gud om at de led under slaveriet til Farao. Gud hørte og Moses ble kalt til å lede folket ut av Faraos klør. Og Moses tok av seg på føttene. Når han gjorde det, ble han tvunget til å stoppe opp og lytte. Når han sto der barbeint, kunne han ikke bare løpe avgårde, for den som løper barbeint ut i ørkenen vil fort brenne seg på føtter. Han måtte bli en stund. Og da så han, gjennom Guds øyne, at hellig grunn ble krenke: Han måtte gjøre noe.
Jeg vet ikke så mye
Men dette vet jeg
For Gud er hvert menneske hellig grunn. Når hellig grunn krenkes vil Gud handle.
Og dette vet jeg: at sko i gangen egentlig er en velsignelse, enten de står fint oppstilt eller slengt i hver sin krok. Og at de føttene som har fylt skoene, de er hellig grunn for Gud. Av og til kalles vi mennesker inn på hellig grunn. Av og til husker vi å ta av oss skoene og vi må stoppe opp og lytte. Av og til haster vi videre med skoene på og enser ingenting. Da er det godt at andre tar av seg på føttene og kan rope, hei stopp: stedet du forsøker å passere er hellig grunn.
Ann Christin Elvemo
Musikk Hellig sted Anne Vada og Jørn Hoel