"Gi meg barn! Ellers dør jeg!" ropte Rakel - like mye til Gud som til mannen sin. Jakob hadde to koner, to søstre, som han hadde giftet seg med samtidig. Lea fikk fire sønner på rad, mens Rakel forble barnløs.
Rike kvinner kunne få andre til å føde barn for seg, og Rakel bestemte at Jakob skulle få ligge med slaven Bilha. Bilha fødte to sønner i rask rekkefølge. Så endelig ble det Rakels tur - endelig var det hun som hadde sørget for at Jakob fikk sønner.
Men Jakob elsket henne ikke mer for dette, for han elsket henne så høyt fra før. Det var og ble Rakel som var hans favorittkone, og ikke Lea. Hvor mange sønner som kom fra hvilken kone, betydde visst ikke så mye for ham. Likevel fortsatte konkurransen mellom Rakel og Lea. Lea ga også Jakob en slave, Silpa, og hun fødte også to sønner. Så hadde begge to adoptivsønner, men Lea hadde i tillegg de fire sønnene hun hadde født selv.
Først etter at Lea hadde født to sønner til, og en datter, ble Rakel selv gravid for første gang. Men hun var ikke så lykkelig som man skulle vente. Hun kalte sin førstefødte for Josef - et navn som betydde at hun forventet og ønsket å få en sønn til.
Det gikk mange år før Rakel ble gravid igjen. Denne gangen fikk hun en hard fødsel. Den tok livet av henne. Jordmoren rakk å fortelle henne at det ble en gutt. Idet hun døde, bestemte Rakel at gutten skulle hete Ben-oni, min ulykkes sønn. Men Jakob bestemte at navnet skulle være Ben-jamin, min lykkes sønn. Men å føde Jakobs yngste sønn førte jo likevel ikke til den lykken Rakel ønsket, den førte til døden.
Hele livet hadde hun brukt på å sørge over noe hun ikke var i stand til, framfor å klare å forsone seg med livet sånn som det var. Jakob elsket Josef og Benjamin høyere enn de andre sønnene sine, akkurat som han alltid elsket Rakel høyere enn Lea. Lea ønsket seg Jakobs kjærlighet og Rakel ønsket seg sønner – men hadde det vært Lea han elsket og Rakel som fikk mange barn, ville kanskje ønskene vært omvendt.
Hvor mye lengsel kan et menneske tåle å bære før det blir helt ødelagt? Når lengselen blir til skam og smerte, kan du ikke lenger gå og bære alene. Gud vet hvordan det er å lengte, og lengter sammen med deg.
Det tunge kan trygt deles med Gud, hvis du ikke alltid har mennesker å dele byrden med. Å få hjelp til å bære et stykke kan gi de kreftene du trenger for å rette ryggen og legge skammen fra deg. Du skal slippe å bære alene.
Sara Elisabeth Skreppedal Moss-Fongen
Musikk: Anne Grete Preus – "Ro meg over"
