Er du nå så sikker på at Gud finnes? Det spørsmålet har jeg fått. Flere ganger. Nå ville jeg svart: "Nei, selvfølgelig er jeg ikke sikker. Men jeg tror det." Og kanskje vil jeg legge til: "Jeg tror ganske mye på akkurat det. Men sikker er jeg ikke."
Før, da jeg var yngre, ville jeg gjerne overbevise. Og da kunne jeg svare: "Ja." Og hvis jeg ble utfordret til å fortelle hvorfor, da kunne jeg fortelle historier om andres knær eller nakker som hadde blitt helbredet på underfullt vis, om ting som hadde lagt seg til rette etter intens bønn, om gode følelser og tanker som plutselig hadde kommet over meg…sånne ting.
Spesielle ting, som etter mitt skjønn ikke kunne forklares, overnaturlige ting. Så fikk jeg i hvert fall sagt noe om at Gud finnes der. I rommet for saker vi ikke forstår.
Det blir mindre og mindre det rommet. Stadig ny viten forklarer mer og mer. Men nyere viten åpenbarer også mer av det vi ikke forstår. Sånn sett vil denne guden for uforståelige ting antakelig alltid ha et rom å være i. Og det er kanskje godt for oss, men Bibelens Gud har ikke behov for det.
For denne Gud bor ikke i et religiøst rom hvor det arbeides med overnaturlige ting. Denne Gud er skaperen av alt, og fyller jorden med sitt nærvær, sin kraft og sitt vesen. Det er i ham vi lever, rører oss og er til skriver Paulus. Så det lille overnaturlige rommet blir for smått, for å si det mildt.
Det ligger antageligvis i alle troende menneskers natur å begrense Gud, - rett og slett for å forstå. Men den Gud som begrenses til det unormale, det overnaturlige og det åndelige, - den blir til slutt ikke til å tro på.
En Gud som har fortapt seg til å stelle med små helbredelser er liten i forhold til alle våre sykehus, en gud som ender opp med å hjelpe til med gode huskjøp eller forretninger kan umulig ha skjønt hva som virkelig står på i denne verden – og ligner ikke på den Gud Johannes skriver om.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Men også på Johannes sin tid siktet det religiøse blikket mot himmelen og det overnaturlige rommet. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, - men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham." forteller han.
Nei, det var ikke så lett å tro da – at dette lille forsvarsløse fattige barnet i krybben, var Gud som kom til sitt eget. Og det er vel ikke så lett å tro nå heller. Men vi kan bøye oss, som gjeterne gjorde - og se. Der er livet, der er menneskenes lys – der er Gud. Ikke i rommet for åndelige ting, men rommet hvor vi lever, rører oss og er til.
Nils Terje Andersen
Musikk: Sondre Bratland – "Han er her"
