Det er så lett å tenke at det er alle de andre som gjør feil, ikke sant? At det er alle de andre som er synderne, som vi sier med bibelsk språk. Like lett er det å gå i motsatt felle: å bli uendelig selvkritisk og helt glemme nåden og håpet og alt det gode man gjør hver dag.
Uansett hvilket forhold du som lytter har til Bibelen, vil jeg med dette som bakgrunn få dele dagens bibeltekst fra Matteusevangeliets femte kapittel. Den sier noe etisk viktig og utfordrende til oss om synd og skyld, hva enten vi kaller oss kristne eller ikke.
Jesus taler her, i det vi kjenner som Bergprekenen, om ett av de strengeste påbudene fra Det gamle testamentet, nemlig at vi ikke skal ta liv. Men så sier han at den som sier til sin bror "Din idiot!" eller "Din ugudelige narr!" på sett og vis har gjort seg skyldig i en synd som ligner veldig. Paulus sier noe av det samme i det brevet vi kjenner som Romerbrevet, og understreker at vi egentlig ikke skal rose oss selv, for vi gjør alle galt.
Når jeg leser om kirkens historie, ja, for den saks skyld når jeg ser på min egen historie, ser jeg dessverre altfor mye av selvrettferdighet og strenghet som blir rettet mot alle de andre, uten ydmykhet og med for lite selvkritikk. Hvordan kan vi lære av dagens tekst og bli mer ærlige og mindre selvgode og sinte på andre? Det er den store utfordringen til oss i dag.
Den jødiske og kristne læren om synd kan virke tung og fordømmende. Men da glemmer vi at dette dypest sett er et budskap som minner oss om at vi alle har noe å bære på og noe å angre på. Det er ikke slik at noen er dydens absolutte verdensmestre, mens andre er lastenes evige forbrytere. Selvsagt er det forskjeller på oss. Men dersom vi sier at ingen skal rose seg selv, kan vi jo snu det rundt og si at vi alle har noe å rose oss av.
Poenget er at det er lov å være ærlig om det som er vondt og tungt, forsone seg med det, og så legge det bort, legge det bak seg, og i stedet glede seg over det som er godt. Det er poenget med nåden.
Én versjon av læren om menneskets synd sier noe litt annet. Den sier at vi skal anstrenge oss alt vi kan og gjøre vårt beste for å legge all synd bak oss. Dersom vi jobber riktig hardt, blir vi nok flinke til slutt. Og joda, det er fint med alle forsetter om å bli et bedre menneske. Men den endelige slutt på all synd finnes ikke i denne verden.
Det er som med legen som skulle utføre en meget krevende operasjon og som ser at pasienten er nervøs. Så legen sier til pasienten: "Ta det helt med ro. Denne operasjonen har jeg gjennomført mer enn hundre ganger før!" "Åh, det var da godt", sier pasienten. Hvorpå legen svarer: "Ja, én gang må jeg jo få det til!"
Nåden handler ikke først og fremst om å få det til, men om å ta imot. Da er ydmykhet og ærlighet med seg selv, og godhet og tålmodighet med andre, et godt utgangspunkt. Men like viktig er det å forstå at du aldri er summen av dine feilgrep: du er så mye mer enn det.
Gjennom å åpne oss for nåden, får vi erfare at vi alle er i samme båt, og at vi alle tilbys en vei videre, der vi ikke blir kjennetegnet ut fra det som er galt og vondt, men ut fra det som er godt, håpefullt og rent. Takk og lov for det!
Henrik Syse
Musikk: Christian Ingebrigtsen – "Be strong"
