Å nei, er det andakt igjen nå? Nå som vi hadde det så gøy!
Huff, jeg håper virkelig ikke du tenker det akkurat nå. Men faktum er at livet ofte deles opp i det som er gøyalt og det som er strengt, det som er tiltrekkende, og det som er mer begrensende. Og når de som tilhører den sistnevnte kategorien – de som holder på med religion og etikk og slike ting – prøver å være gøyale og tiltrekkende, blir det liksom ekstra gæernt. Da blir det så lett "bare kleint", som den yngre generasjonen sier.
Jeg vil gjerne oppfordre til kamp mot slike skarpe skillelinjer. Vi lever ikke livet i to forskjellige verdener. Livets utfordringer – krig og død, sorg og anger – eksisterer i den samme verden som der gleden og løssluppenheten finnes.
Selvsagt finnes det forskjellige rom i denne verden. Noen steder må det være plass til sorg uten latter, og andre steder til latter uten sorg. Livet må kunne leves som en kommode, pleier jeg å si, der vi kan dytte inn noen skuffer og slippe å ha dem ute hele tiden, mens andre kan få være åpne og skinne for seg selv uten alltid å bli forstyrret.
Poenget mitt er at vi også trenger helheten. Og i den helheten må det være plass for hele mennesket, ikke bare deler av det.
For egen del opplever jeg akkurat dette på vakkert vis når jeg for tiden får lov til å være med jevnlig i to radioprogrammer i NRK: andakten, som dere lytter til nå, og Herreavdelingens Platesjappe på torsdagskveldene. To forskjellige verdener – andakten og moroa? Nei, det er én og den samme verden, der smil og alvor eksisterer side om side.
Jeg tenkte på det for ikke så lenge siden da jeg fikk være med på en riktig livlig konfirmanttime i kirken, med fart og moro, men der vi etterpå kunne minne hverandre om at på akkurat samme sted der vi sto og hadde det moro, så hadde det noen timer tidligere stått en kiste i en begravelse.
Det er faktisk riktig at det skal være slik: I dette rommet er det plass for hele mennesket: for sorg og gråt, for høytid og alvor, og også for latter og dans. Ikke til akkurat samme tid. Men likevel i samme den samme verden – i det rommet og den verdenen som er menneskelivet.
I en slik hel verden får vi faktisk være oss selv, helt og fullt – og ikke minst: vi får lov til å ta det som er vondt på alvor, og så legge det fra oss, se fremover og glede oss, som hele mennesker. Det er dét som er nåden. Det er lov å legge det vonde fra seg – å tømme den vonde kommodeskuffen, for å holde meg til mitt bilde – og glede seg over det som er godt.
I dagens bibeltekst fra første kapittel av første korinterbrev sier Paulus at han "gleder seg over lidelsen". Det er et underlig uttrykk, men det er sagt av en mann som må lide, som opplever forfølgelse og sykdom, men som gleder seg over den frihet og nåde han har fått møte.
Det er et godt forbilde. Paulus tar vare på det som er virkelig viktig, det som virkelig gir glede også i det vonde, slik vi også skal få høre om i Christian Ingebrigtsens fine sang "Det jeg har gitt fra meg" rett etter andakten.
Henrik Syse
Musikk: Christian Ingebrigtsen - "Det jeg har gitt fra meg"
