Hopp til innhold

Morgenandakten tirsdag 14. august

Behov for varhet

Elisabeth Thorsen
Foto: Kim Erlandsen / NRK

Lukas 15, 11 - 32

Det henger en skam sammen med det å være menneske. Vi merker den som noe som treffer oss både utenfra og innenfra.

Styrken i skammen varierer. Den kan kjennes som små, nesten kilende støt, eller som drepende slag. Den kan oppleves som et teppe av vatt eller som en uoverkommelig mur.

Vàrheten for skammen varierer. Jeg tenker meg at det er litt sånn som med hesters munn. En hest som er blitt behandlet av en som elsker hester og kan hester, er myk i munnen. Det betyr at det kun skal små hint til med tømmene for at hesten skal kjenne det fra bisselet, og dermed la seg føre dit den skal.

Hvis det kommer en rytter som ikke vil hesten vel, eller som ikke kan behandle denne hesten rett, så kan det ødelegge mye. Hesten vil bli usikker, og med tiden upålitelig. Munnen vil først få sår, og så bli hard. Várheten i samspillet mellom rytter og hest vil bli vanskelig.

En hestekar ville kunne irettesette den uforsiktige rytteren med kunnskap. Han ville kunne forklare det fornuftige i å behandle hesten annerledes. En dyrebeskytter ville kunne komme med sine argumenter. Ville kunne snakke om dyre-empati. Om kravet som ligger i å behandle dyr etisk.

Et menneske trenger også varhet. Varhet i møte med seg selv. Varhet fra andre.

Når vi trenger å regulere adferd oss mennesker i mellom, finnes det også kunnskap, regler og etiske krav. Men slik som med hesten og hestekaren, er varhet helt avgjørende. Om varheten er borte i hestens munn – eller i menneskets sinn, trengs desto større varhet hos den som skal forsøke å oppnå kontakt. Varhet i forhold til tilnærming. Varhet i forhold til virkemidler.

"Eier du ikke skam?" Det er vanskelig å si denne setningen uten samtidig å anklage. Anklage og dermed sette den andre i forsvarsposisjon. Gjøre den andre hard.

Jeg skulle ønske det fantes et annet ord for dette jeg prøver å beskrive her, enn skam. For ordet skam, er så forvirrende. Og så mektig. Det gjør så fort ting verre. Ja, jeg tror at vi, for hver gang vi bruker det ordet eller den holdningen, så gjør vi noen - eller også noe i oss selv, litt hardere. Noe vi trenger skal være mykt. Mykt og mottakelig. Hvordan skal vi ellers kalibrere? Hvordan skal vi ellers vite om vi trenger å justere?

Det vi vet vi trenger, er varhet. Og en "hestekar" som kan føre oss inn i tryggheten igjen. Inn i det landskapet som lar oss kjenne med hele kroppen at vi er elsket. Elsket langt mer enn vi tror. Helt uten skam.

Elisabeth Thorsen

ledende domkirkeprest i Oslo domkirke

Musikk: Ingrid Olava - "Guds kjærleik"

Skog