NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 14. april

Gjensyn i himmelen

Hanne Elstrøm
Foto: Brith Dybing / NRK

Jeg vet ikke hvor eller når men jeg husker ordene falt fra noen i rommet: "Så har vi jo de sørgende som klamrer seg til tanken om et "gjensyn"…

Og jeg kjente en dump og vond smerte i magen.. Nei jeg kjente SORG i magen, og jeg angrer fortsatt på at jeg ikke sa noe da.

Sorg er så mye. VI er mye, og de døde har vært mye for mange lenge eller i kort tid. Og vi tar farvel. Og noen sier "på gjensyn." I vår sorg. Og i vårt savn sier vi; på gjensyn.

Som teolog kan jeg tenke så mangt om himmel og gjensyn. Og jeg har en uutgrunnelig mine og kan konstatere, med en viss lettelse at DET, nei, DET vet vi ikke noe om.. Hva som skjer etter døden er noe vi forstår stykkevis og delt.. og ser som i et speil, en gåte..

Som SØRGENDE derimot befinner jeg meg langt fra "stykkevis" og utenfor alle "speil og gåter". Der er gjensynet et håp og en trøst i svarte natta og et refreng jeg tror aldri jeg ville slutte å nynne på i både lyse og mørke timer.

Jeg vet vi er forskjellig. Lever forskjellig. Sørger forskjellig. Men ingen får ta i fra meg gjensynet. Ikke engang teologen i meg..

Det er mange år siden nå…Jeg stod sammen med min mor ved min bror og fars grav. Det var jul. Vi sørget så forskjellig hun og jeg. Og jeg innrømmer jeg kanskje tok det vel langt da jeg sa at jeg håpet svoren på ribba var sprø i himmelen.. Han elsket den sprø svoren..

Og jeg ba vel sånn halvveis om unnskyldning for mitt litt sleivet utsagn.. men jeg mente det virkelig i all min sorg at jeg håpet nettopp DET.. og at de hadde det godt..

Så gikk vi hjem. Og begge tenkte på dem der de var sammen i himmelen. Og jeg vet vi begge tenkte på en kassegitar og Vreeswijk eller Neil Young. Jeg tenkte på at Jesus kanskje var god på munnspill, og at de hadde det riktig fint.

Noen år senere var det mamma sin tur til å skulle ta farvel med oss. Minstejenta sliter med noe. I himmelen sitter altså ”orntlimorfar” som døde lenge før hun ble født. Og mormor skal nå til himmelen og treffe han. Men hva skjer den dagen den morfaren hun har levd med hele sitt liv kommer etter? Jeg tyvlytter. Hører hennes lille stemme.

Du skal dø, mormor.

Ja. Det skal jeg.

Gleder du deg til å treffe ”ortnlimorfar” igjen, mormor?

Ja…det blir fint…

Hva skjer med morfar da?

Når han kommer etter en dag så er alle glade for å være sammen med hverandre og med Jesus,

Sa min kloke mamma.

Og vi sendte dem en hilsen hver kveld. Slik jeg gjorde som lita jente. Slik jeg fortsatt gjør. I håp. I trøst. I barnetro. I tillit.

Datter, søster og mor Hanne tror på gjensyn. På samme måte som jeg, ofte på trass, tror på Guds allmakt, menneskers evne til å gjøre godt mot hverandre, kjærligheten og det evige liv.

Hanne Elstrøm

Odd Nordstoga - "Det lova land"