Når det snorkes i takt med klokkeslagene, da vet jeg hvilken kirke jeg er i. Det sa kirketjeneren i Trondheim. Han smilte bredt og la til: Det er dette som gjør Vår Frue kirke så spesiell.
Jeg går inn der en formiddag. En barnehage stabber rundt med refleksvester og slagstøvler. Ved bordene helt bakerst snakkes det lavmælt på mange tungemål. Noen slurper kaffe. Noen sover på benkene.
Jeg går fram for å tenne et lys. En dame skrår over gulvet og kommer meg i møte. Hun rekker fram hånda og spør om jeg husker henne. Jeg nikker og sier: Ja, jeg husker deg.
- Hvordan går det, sier hun.
- Fint, sier jeg, og med deg? Jeg spør selv om jeg vet svaret. Det ligger tjukt utenpå at det går alt annet enn fint. Hun er blitt tynn og ser sliten ut. Kropper snakker uten ord.
- Det gikk bra lenge. Jeg hadde jobb og alt. Jeg var flink skjønner du, sier hun. Hun besvarer ikke spørsmålet. Det er lettere å snakke om det som var enn det som er.
- Du kommer hit, sier jeg.
- Ja, dette er kirka mi. Jeg kommer alltid tilbake hit.
Hva er en kirke? Et stykke arkitektur. Et Guds hus. Et hellig rom.
Alt dette og mye mer. For noen er den et tilfluktsted. Et fristed for rotløse kropper og fredløse sjeler. Et hjem å vende tilbake til.
Det er mye i verden jeg skulle ønske var annerledes. Mye skeivt skulle vært rettet opp. Mye gærent skulle vært ugjort. Lykken er at Guds kjærlighet ikke lar seg stoppe. Det står i dagens bibelord: Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.
Jeg tenner lyset og ber: Gud, elsk oss fortsatt. Hjelp oss å se ditt ansikt i barnet, den fattige og den fremmede. Vær hos oss, dine syndere, så vi kan være hos hverandre i deg.
Dag Aakre
Musikk Rom for alle Maria Solheim og Hans Erik Dybvik Husby