NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 12. september

Det enkleste

Trygve Skaug
Foto: Kim Erlandsen / NRK

Noen sa at et bilde kan si mer enn tusen ord. Men tusen ord kan også danne et rimelig godt bilde. Og det trenger ikke være tusen heller. Kanskje bare to eller tre stykker.
Hvis man velger de riktige.

Her om dagen fikk jeg en mail. Den var fra en oppgitt mann som søkte min hjelp, han ville vite hva han skulle skrive til sin kjære på deres jubileumsdag. De hadde vært gift i mange år, et rundt tall. Og han følte selv han fomlet med ordene. At ingen av de han tenkte på var fine nok til å sies på en sånn dag. Til å stå i det kortet. Til å få være med i den talen.

Jeg takket for tilliten, men måtte forklare at jeg ikke kan skrive noe sant og ekte om det han føler og vil formidle uten at jeg kjenner han ordentlig.

Det som bør stå i kortet eller talen din, det har du inni deg. Du må bare få det ut og ned.
Av alle taler jeg har hørt, kort jeg har lest, meldinger jeg har fått, så er nok de jeg husker best, de som traff mest innertier inni meg. Og det gjorde de fordi de handlet om personen som sa eller skrev ordene, og den personen sitt forhold til meg.

Jeg spurte først om han var glad i henne.Selvfølgelig var han jo det. Vet hun det, spurte jeg. Han trodde det. Så hva er du glad i? Hva gjør hun som gjør deg lykkelig?

Så listet han opp. En lang og etter hvert vakker liste. Om ting hun gjorde om morgenen, om ettermiddagen og kvelden. Om hva hun hadde gjort da de møttes, og hva hun hadde sagt da guttungen lå inni magen. Om den gangen hun satt ved sykesengen hans dag ut og dag inn. Ting hun hadde gjort som betydde masse for han og som beskrev hvem hun var for ham.

Hadde du klart deg uten det der, spurte jeg.
Nei, skrev han.
OK. Der har du kortet ditt. Der har du talen din, sa jeg.
Bare du kunne ha beskrevet hvem hun er for deg, på den fine måten der.
Så gikk det opp et lys for han, og egentlig for meg også.

De som står nærmest meg er jo de jeg burde si de aller fineste tingene til. For jeg mener jo faktisk alle disse fine tingene. Jeg bare glemmer å si dem. Dele dem. Og da er det som regel ikke store og kronglete ord om generell kjærlighet som er greia. Kanskje det er det helt konkrete.

"Kjære deg. Jeg er så glad i deg. Og det er jeg fordi:" Også kommer ei lita liste. Eller kanskje bare en ting jeg kommer på akkurat nå. Tenk for et lyspunkt å få midt inn i dagen.

I Paulus sitt brev til Filipperne skriver han om at den oppmuntringen vi finner i troen vår også bør smitte over på hverandre. Medfølelse. Fellesskap. Stå sammen i kjærlighet.
Det treffer meg. Og jeg må minne meg selv på det. Sende en melding. Eller ringe.

En bror, søster, mor, venn, onkel, far, nabo, unge.
Ta vare på de som er nær meg. Si hva de betyr for meg.
La oppmuntringen smitte over. Og videre.

SÅ: Hva om du bare sender en melding til han eller henne, nå. Hun eller han som du har så langt fremme i hodet nå. Jeg er så glad du er i livet mitt fordi:…."
Også trenger man ikke tusen ord for å tegne det bildet. Man trenger kanskje bare et par.
Hva er det verste som kan skje? Eller rettere spurt: Hva er det beste som kan skje hvis du gjør det nå?

Paulus brev til Filipperne 2, 1-2

Trygve Skaug

Musikk: Ole Paus - "Hvis du tror jeg har glemt deg"