Kanskje sitter jeg i et møte og svarer ja, og det er jammen hyggelig å se alle de andre rundt meg nikke anerkjennende. Men så går timene, dagene, ukene. Det er så mye som fyller livet og krever min tid, og enten gidder jeg ikke eller så makter jeg ikke å prioritere oppgaven jeg tok på meg.
Da er det annerledes med hun som sier nei takk til en oppgave – men likevel går inn for å bidra. Kanskje representerer de to måtene å tilnærme seg en oppgave på selve forskjellen på indre og ytre motivasjon. Den som sier ja, men ikke gjør oppgaven, er kanskje mest opptatt av den positive oppmerksomheten som et «ja» bringer med seg. Den som sier nei bryr seg ikke så mye om å bli beundret av de rundt, men lar seg styre av sin indre motivasjon, den genuine interessen for oppgaven eller den ubetingede kjærligheten til den som ber om hjelp.
Akkurat dette er en menneskelig utfordring som jeg tror vi deler med folk til alle tider. Jesus fortalte en gang en lignelse som berører dette temaet:
Men hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: ‘Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården.’ ‘Nei, jeg vil ikke’, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og sa det samme til ham. ‘Ja, herre, det skal jeg’, svarte han. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde som faren ville?» «Den første», svarte de.
Jesus var mindre opptatt av å følge loven til punkt og prikke og mer opptatt av å handle ut fra kjærlighet. Kanskje er det dette han prøver å si oss med denne lignelsen. Det hjelper ikke om man sier ja takk til kristendommen, slutter seg til trosbekjennelsen og synes at Jesus har et godt budskap – dersom ja-et ikke er forankret i kjærlighet og overhodet ikke får noen konsekvenser i livet. Da er et nei etterfulgt av handling faktisk bedre!
Jeg lurer på om det går an å spørre seg selv som troende; hva er min motivasjon for å tro på Jesus? Har jeg først og fremst en ytre motivasjon for å tro – er jeg mest opptatt av posisjonen det gir meg i et kristent fellesskap og kanskje til og med hos Gud? Eller har jeg en indre motivasjon for å tro – har jeg latt meg berøre av Jesu budskap på en slik måte at jeg kjenner det angår meg, mer enn at jeg synes det er hyggelig og stemningsfullt i kirken, mer enn at jeg synes evig liv høres fint ut.
Å tro og å velge å følge Jesus ut fra en indre motivasjon kan handle om å våge å se både seg selv og andre mennesker med Jesu øyne, med hans kjærlige blikk. Det handler om å møte både seg selv og andre med den nåde som Jesus har vist. Det er som om Jesus spør: Vil du trosse angst og uro, vil du følge meg, ta imot deg selv med nåde på en ukjent vei.
Silje Kivle Andreassen
Musikk: Kristina Jølstad Moi - «Kallet»