NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 9. november

Medvandrer i ensomhet

Hanne Elstrøm
Foto: Brith Dybing / NRK

Hva kjennetegner ensomhet? Hva er definisjonen på ensomhet? Eller hva et fullverdig liv er? Vil ikke definisjonen blir formet i lys av vår livserfaring? Hvor vi er akkurat nå? Hva er mine behov?

Jeg har hatt perioder i mitt liv der det har vært nødvendig å kjenne på ensomheten. Eller alenefølelsen. Jeg liker det ordet. Jeg måtte lære meg å gå saktere og jeg måtte lære meg å være alene. Og nettopp nå, når høsten er i ferd med å gi slipp og vinter og mørketid tar over må jeg hente frem denne lærdommen. Alenefølelsen vokser med kuldegradene. Vi trekker inn. Vi blir usynlige.

Må ensomhet være uverdig? Kan jeg være ensom her og kjenne meg fullverdig? Eller som en klok mann med nok av alenefølelse og vinterdager i kroppen sa til meg; "At jeg føler meg uverdig betyr ikke at jeg er uten verdighet." Jeg kunne ønske flere kunne innrømme sin alenefølelse. At det lå en verdighet i nettopp det!

Jeg har vært ensom. I mange og lange perioder av livet mitt. Både som barn og som voksen. Som barn gjorde ofte stillhet at jeg følte meg ensom.

Mange år senere som student forstod jeg at ensomhet er når du går ned til telefonkiosken rett ved der du bor og ringer til deg selv og legger igjen en beskjed på telefonsvareren.

Du sletter ikke den meldingen. Du sitter i sofaen din og ser det blinker. Du er en fremmed i ny og stor by. Og klamrer deg til vissheten om at det finnes mennesker der ute. Klamrer deg til verdigheten din. Beholder den med et nødskrik før du står opp til en ny dag i lesesalen eller på jobben. Være en i dette store mylderet av mange.

Jeg er ikke så redd ensomheten lenger. Etter hvert som jeg vokste opp begynte jeg å snakke med Gud. Og etter hvert som jeg lærte Jesus bedre å kjenne tok jeg han med meg på cafe og øvde på å være alene blant mennesker. Han var en god samtalepartner under den øvelsen.

Jeg tror han kjenner følelsen godt; å kjenne på ensomhet midt i ett felleskap. Både han og jeg lærte byen å kjenne. Og hverandre. Jeg har fortsatt Jesus som min medvandrer inn i ensomheten og ut av den. Jeg tenker at denne ensomheten er en rett jeg har som ett verdig menneske.

Og jeg tenker at å virkelig kjenne på den følelsen gir oss alle ett redskap til å hjelpe de som sitter helt fast i den og vil ut. De som puster og lever den hver dag. Jeg tror at Jesus ord omslutter oss alle; han er med oss alle dager. De lyse og mørke. De tomme og de som er fylt til randen.

Jeg vet han liker å gå på cafe. Be han inn når vinteren blir for kald. Han er i den vinterklare stillheten for å høre din røst. Der du er vil Han være.

Hanne Elstrøm

Musikk: Johnny Cash – "Help me"