. Av og til har han med seg et blad som han selger, ofte er det noen som vil kjøpe. Da smiler han igjen og kysser oss på hånden. Han snakker verken norsk eller engelsk, men med kollegaen min kommuniserer han stødig gjennom google translate. Vi får vite mer om hvordan han har det og hvem som venter på han i hjemlandet. Av og til – hvis natta har vært røff – får han ligge på sofaen og ta seg en høneblund. Men han blir ikke lenge. Snart ser vi ryggen på den grønne boblejakka som beveger seg nedover bakken.
Det nærmer seg jul. Oslo er lite gjestmildt med vind og regn. Om dagen holder minusgradene seg unna, men om natten? Jeg vet faktisk ikke – da sover jeg trygt i senga mi, under en varm dyne i et oppvarmet hus. Det er mange som trenger overnatting i Oslo. De som tilbyr må prioritere; kvinner og eldre. Han er ingen av delene.
Men i romjula skal han reise hjem. Vi lurer på om det er noe spesielt han trenger til de der hjemme. Leker? Klær? Vi møtes igjen og han ser ømt på de litt slitne barbiedukkene med flokete hår, og smiler. Men det som virkelig får øynene hans til å glitre er et par godt brukte vintersko til ei lita jente. Smilet fyller hele ansiktet, hele kroppen til den store mannen. Jeg har gitt bort noen gaver i mitt liv, men jeg har nok aldri truffet bedre enn dette. Og det gjør meg så uendelig trist når jeg oppdager at jeg overhodet ikke kjenner denne mannens glede – jeg forstår den ikke. Jeg skjønner ikke hva det vil si å aller mest ønske et par brukte sko for barnet sitt. Jeg vet ikke hva det er å mangle. Jeg innser at ingen kunne gi meg eller mine en gave som ville tent et slikt lys i våre øyne – slik som denne mannens øyne stråler en regnfull formiddag i desember.
Jeg vet det er en gammel klisjé, men for meg blir klisjéen sannhet – jeg oppdager at i min rikdom er jeg fattig. Og jeg ser at denne fattige mannen eier en rikdom som jeg ikke kan nå.
Det er absurd.
I-landsproblematikk, kalles det visst. Og problemet mitt utvikles videre når jeg en uke senere sitter god og mett og trygg sammen med mine kjære. Vi er samlet rundt juletreet, og gavehaugen er like høy som den var i fjor. Vi har forsøkt å kjøpe det vi tror de andre ønsker seg. Og, ja, det er tilløp til glede og mennesker som blir berørt, men ingen av oss er i nærheten av lyset som skinte i øynene på den høye mannen i grønn boblejakke.
I dagens Bibeltekst fra 2. Korinterbrev 4 leser jeg: For Gud, som sa: ”Lys skal stråle fram fra mørket”, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
Kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt. Og jeg undrer meg på om det er denne kunnskapen min utenlandske venn eier, om det er denne kunnskapen som lyser fram? Skal jeg våge å be Gud om dette lyset, denne kunnskapen? Hva ville skje da?
Silje Kivle Andreassen
Musikk Det lys som alltid skinner Rita Eriksen