Min oldefar drev et fiskemottak på en liten øy i Lofoten som heter Værøy. Han hadde 11 barn så oldemor hadde, forståelig for så vidt, jobb nok med å stelle hjemme. Det var derfor mange mennesker som var helt avhengig av oldefars hender og inntekt, i en veldig annen tid enn vår.
En dag hadde Oldefar og en annen mann fra øya tatt den lange turen over til Bodø i en liten fiskebåt. Planen var at de skulle gjøre sine ærend der, være natten over og så reise tilbake dagen etter.
Men de ble raskere ferdig enn beregnet og begynte derfor på tilbaketuren allerede samme ettermiddag. Da de var kommet langt utpå havet slo været brått om, som det kan gjøre der oppe. På et øyeblikk var tåken så tett at de ikke lenger klarte å orientere seg og sjøen så tung at de begynte å ta inn vann.
Dette var drevne sjøfolk, de hadde ikke, som meg, bare ligget noen sommerkvelder i Middagsbukta i Oslofjorden. De kunne løse en knipe. Men etter hvert grep den iskalde fortvilelsen dem. De forstod at om ikke dette uværet snart la seg og de fant øya, ville de gå ned. Da gikk oldefar ned i båten, skalket igjen, og i vannet på dørken la han seg på kne og ba til Gud.
Noe merkelig skjedde akkurat samtidig. Trygt i sin egen seng på Værøy våknet oldemor med en sterkt indre uro. Og selv om hun var sikker på at mannen hennes lå trygt i havna i Bodø, fikk hun en fornemmelse av at hun måtte be for livet hans.
Da oldefar gikk opp igjen etter å ha bedt, så han det han senere beskrev som en stor hånd grep ned å dro tåken til side og i et øyeblikk så de øya like foran seg. De fikk nye krefter og berget seg gjennom det urene farvannet inn til land.
Det hadde begynt å lysne denne tidlig vintermorgenen da en sliten mann gikk opp innkjørselen hjemme på Værøy. Uten et ord ble han stående dyvende våt i sydvest og støvler. Stille ba han hele familien komme inn på kjøkkenet. Så sa han at alle måtte knele ned å takke Gud for at han denne natten hadde svart bønnene deres og reddet gjennom stormen.
Et av barna som knelte på kjøkkenet den dagen var min morfar. Livet tok han senere mange steder, men denne morgenen glemte han aldri.
De fleste mennesker ber av og til. Noen ganger i fortvilelse, noen ganger i spontan takknemlighet over en deilig sommerkveld man bare føler noen må takkes for. Jeg tror mange av oss har mye godt potensiale til gode i livet vårt der.
Andreas Hegertun
Musikk: James Taylor - "The Water Is Wide"
