Det er søndag morgen, og siden jeg er prest er det jobbedag. Jeg er som vanlig spent på gudstjenesten jeg skal lede, men mest gleder jeg meg. Et flott barnekor er på besøk i kirka vår og skal være med og synge, og jeg har skrevet en preken om noe som engasjerer meg. Dette blir bra!
På kjøkkenet lager jeg kaffe og spiser frokost mens jeg leser gjennom prekenen. Så er jeg klar for å dra til kirka. Men hvor er nøklene? Jeg leter i nøkkelskapet, i sekken, i veska, i jakka, i kommoden i gangen, på vaskerommet, i stua, på kjøkkenet, på soverommet. Ingen nøkler. "Kjære Gud, hjelp meg å finne nøklene" sukker jeg. Til slutt må jeg dra av gårde uten nøkler.
Når jeg kommer fram er organisten på plass og kirka åpen. Heldigvis. Snart ramler frivillige gudstjenestemedhjelpere inn døra. Jeg gjør avtaler med søndagsskolelederen og tekstleseren, jeg øver med barna som skal lese bønner og konfirmantene som skal tenne lys.
Timen fra 10 til 11 flyr av sted og jeg har helt glemt nøkkel-tapet når jeg går mot sakristiet for å ta på meg presteklærne. Da ser jeg det. På et bord på kirketorget ligger et nøkkelknippe med et langt blått nøkkelbånd. Det kjenner jeg igjen. Det er mitt! Hvordan havnet det her? Det er ingen i nærheten å spørre. Jeg plukker opp nøklene, takker Gud og gjør meg klar til gudstjeneste.
Prekenen handler om bønn, og vi leser lignelsen i Lukas 18 om enken som maste på en uhederlig dommer. Hun ville ha hjelp til å få rett mot sin motpart, og hun ga seg ikke før dommeren endelig engasjerte seg i hennes sak. Jesus sa: "Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?"
Jeg kjenner at jeg kan ikke preke om å be til Gud og om bønnesvar uten å fortelle om nøklene som brått var kommet til rette den samme morgenen. "Hvem av dere fant dem?" spør jeg ut i kirkerommet. En mann på andre rad rekker forsiktig opp hånda.
Etter gudstjenesten kommer han bort til meg, og jeg takker ham. "Ikke takk meg, det var sønnen min som fant dem." Hans lille sønn på 6-7 år som har stått skjult bak pappas bein, titter smilende fram. Gutten har downs syndrom. Jeg kjenner ham igjen fra koret.
Jeg får takket gutten før han vil springe ut og leke. Så spør jeg foreldrene: "Men hvor var det nøklene lå?" "Helt ærlig vet jeg ikke" svarer faren. "Det er ofte sånn med sønnen vår at han finner ting som folk har mista. Han har en egen sans, så at han fant dine nøkler som var blitt borte, er i grunn en vanlig greie for oss."
Bønnesvar kommer i mange slags former. I dag takker jeg Gud for en liten gutt med et ekstra kromosom og en ekstra sans.
Silje Kivle Andreassen
Musikk: Sigvart Dagsland, Iver Kleive og Ole Edvard Antonsen - "Det er makt i de foldede hender"
