Til slutt måtte også han gi opp. Moderne legevitenskap kunne ikke forlenge livet hennes mer. Da han fikk meldingen om at hun var død, stilte han opp i svart dress og med nykjemmet hår. Det var hans måte å vise vår lille engel den siste ære. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Så mye betød en liten pasient for en profesjonell lege!
Nå traff jeg ham igjen 15 år senere. Jeg var i heimbyen hans for å holde foredrag. Det handlet om å leve med sorg, og mange kom. Da dukket han opp sammen med kona si. Jeg ble glad for å treffe dem igjen, og spurte det vanlige spørsmålet: ”Korsen står det til?” Da sa han disse ordene, med tårer i øynene: ”Jeg holder på å lage min egen glassengel!”
Han fortalte meg at nå var de selv blitt rammet. De hadde nylig mistet datteren sin, og de var i dyp sorg. Plutselig var rollene våre byttet om. Han, den trygge og dyktige legen, var selv blitt en pårørende. Nå var det min tur til å prøve å gi trøst.
Han brukte et bilde som jeg umiddelbart forstod – bildet med glassengelen. Den har sin spesielle historie. Jeg har denne glassengelen hengende i stua, og et bilde av den er på dataskjermen min. Den minner meg stadig om at noe har gått i stykker i livet mitt. For det er ikke bare glass som kan gå i stykker. Men den er først og fremst blitt et symbol på håpet. For det som har gått i stykker, kan settes sammen igjen til noe nytt. De knuste bitene som så ut til å være slutten på noe, kan samtidig bli begynnelsen til noe nytt. Noe enda finere og mer verdifullt. Hundre glassengler er for meg vakrere enn et vindusglass. Slik kan også hver den som har mistet noen, prøve å sette sammen de knuste bitene av et liv til noe nytt og meningsfullt.
Det var dette sorgarbeidet han holdt på med, og som han beskrev så treffende med disse ordene: ”Jeg holder på å lage min egen glassengel!” Det finnes ingen oppskrift på hvordan en slik glassengel skal se ut. Hver enkelt må bruke materialer fra sitt eget liv, og lage sin egen glassengel. Det er en lang prosess som kan ta et helt liv.
Vi ga hverandre en god klem da vi skiltes. Noen uker senere fikk jeg en pakke i posten. Den kom fra min gode venn. Inni pakken var ei bok. Det var ei bildebok. Alle bildene var tatt av hans datter, som var en lovende fotograf. Nå hadde han satt sammen de små kunstverkene til ei vakker bok om levd liv. Denne boka ble hans glassengel.
”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.”
Sorgarbeid handler om å lage sin egen glassengel.
Odd Eidner
Musikk Håp Bjørn Eidsvåg