For det første tror jeg min kollega og venn har helt rett. Det er gjerne i forbindelse med alvorlig sykdom, en psykisk smell eller depresjon at mennesker opplever Gud for første gang. Jeg har jo god erfaring på området selv. Det var først da jeg stupte i livet og opplevde stor frykt og angst, at mitt forhold til Gud ble, ikke bare fornyet, men forvandlet.
Gud var rett og slett mye sterkere til stede i det lave og vonde, enn jeg hadde opplevd han i det høye, heseblesende og lystige. Egentlig handler det kanskje ikke om at Gud var mindre til stede, men at jeg var mindre tilgjengelig, eller mindre til stede i mitt eget liv da jeg trodde at kontrollen var min alene. Om det er sant som Gud sier, at han er der alltid, for hver enkelt av oss når vi påkaller han: hvor ofte påkaller vi han når livet går som på skinner, temperaturen er høy og vi lever etter «full gass»- prinsippet? Har vi da tid eller behov for hjelp og oppmerksomhet fra en kjærlig Gud som ser og bryr seg?
Jeg tror ikke det. Biskop Desmond Tutu hadde nok rett da han på sitt Norgesbesøk sa at «i Norge må det være svært vanskelig å tro på Gud! Dere har jo alt, og ser derfor ikke behovet av en nådig og kjærlig Gud». Sant nok ,helt til også vi opplever at sykdom, angst, sorg og smerte velter inn over livene våre. Da kjenner også vi på, kanskje for første gang, et stort behov for en nådig og kjærlig Gud! Er det feigt å rope på Gud først når du ikke mestrer livet ditt selv? Overhodet ikke! Gud fryder seg over deg uansett hvor lenge du har drøyd med å ta kontakt! Bibelen er full av lignelser som beskriver Guds enorme kjærlighet til deg og meg. Les om den bortkomne sønn, eller den ene sauen som manglet i flokken. Sett det selv inn i stedet til sønnen eller sauen så får du et bilde av hvordan Gud betrakter deg som ikke før har hatt behov for Han.
Det er godt å vite at Gud er der for oss når lyset i livet blir erstattet av mørke. Det er bare å påkalle han i bønn, så vil han høre deg. Det er ikke alltid han svarer slik vi ønsker og tror at han skal, men svaret kommer, det er underveis! Salme 40 ble en god beskrivelse på hvordan Gud dro meg opp igjen fra gjørma. Han er klar for å gjøre den samme jobben sammen med deg om du trenger det, alltid! Det triste med at vi i Norge har en tendens til ikke å trenge Gud før livet blir vanskelig, er at vi går glipp av alt han har å gi oss når livet er godt og går som på skinner. Det skjuler seg nemlig en fantastisk synergi i forholdet mellom et menneske og Gud. Om jeg åpner opp for han, gir han enormt mye tilbake! Uansett hva vi klarer, eller ikke klarer i vårt forhold til Gud, er det godt å vite at Guds nåde tilsynelatende renner nedover. Der hvor mennesket trenger Gud som mest, der finnes Guds nåde i overflod. På livets laveste punkt har alle små bekker av nåde samlet seg til et helt hav.
Jan Erik Larssen
Musikk: Bjørn Eidsvåg - «Føtter på fjell»