Bibelen er full av sprengkraft midt inn i samfunnsordninger og levd liv. For eksempel dette med de fattige. På den ene side anses i Bibelen rikdom som en Guds velsignelse. Det gamle testamente er på mange måter materialistisk: her er Gud alle gode gavers giver – også for det materielle. Vi møter en Gud som skaper liv og overflod, ingen knipsk Gud med aktiv sparesans.
På den andre side er Gud den fattiges beskytter og den rikes fiende. Hos profetene refses de rikes umoralske og utsvevende liv. Hvordan henger dette sammen?
Moseloven, jødefolkets samfunnslov, forutsetteret ganske likestilt stammesamfunn. Nå var jo virkeligheten annerledes, også her ble noen rike på andres bekostning. Den sterke kjøpte den svakes åker. Den rike ble rikere, den fattige fattigere.
Men Moseloven ga seg ikke så lett. Den inneholder nemlig en helt spesiell institusjon: Jubelåret. Etter hvert syvende sabbatsår, det vil si hvert femtiende år skulle alle avtaler gjøres ugyldige: Det den sterke hadde kjøpt fra den svake skulle gis tilbake. Den som hadde solgt seg som slave til sin kreditor, skulle settes fri. Alle undertrykte skulle settes fri.
Det var en sanering av sosial rangordning. Selvsagt ble det ikke praktisert fullt ut. Mennesket var menneske, da som nå. Men retten sto der. Med Guds autoritet.
Så det er kanskje ikke så rart at vi møter jubelåret igjen i Jesu forkynnelse: I Lukas 4 heter det at Jesus kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år (altså jubelår) fra Herren.
I det samfunnet Jesus her snakker inn i har skillelinjene festnet seg. Både sosialt og økonomisk, men også moralsk og religiøst. De sterke, de moralske, de mektige, de lovkyndige, de innflytelsesrike, de ledende var sett på som de som sto nær Gud. De som sto svakere i samfunnet var definert som fjernt fra Gud.
Barn, kvinner, umoralske, kunnskapssvake, tollere og utlendinger kunne ikke ha det rette Gudsforholdet, siden de var svake. Så kommer Jesus. Han snur den moralske verdensorden opp ned. Den som var definert utenfor eller i utkanten, ble satt i sentrum. De som antok at de hadde havnet i smørøyet i Guds rike ble refset. Ja endog dømt.
Når Jesus viser til jubelåret, viser han til Guds vilje. Kanskje ikke så rart folk reagerte. Det står: Alle i synagogen ble rasende da de hørte dette. De sprang opp og jaget ham ut av byen. De drev ham mot en skrent i åssiden der byen deres lå, og ville styrte ham utfor. Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort.
Kristin Gunleiksrud Raaum
Musikk: Flemma songlag og Mannskoret Lerka - "Håpstango" / "Fordi han kom og var som morgenrøden" fra Salmeboka minutt for minutt.
