Det er julaften: Mikke Mus på TV, «Deilig er jorden» på radio, Sølvguttene, duften av sprøstekt bacon, kålrabistappe og store saftige stykker lutefisk med mandelpotet. Jeg elsker å svøpe, å pakke tett og godt inn i et klede, slike vakre minner fra julefeiringer og bestrebe meg på at hver eneste jul skal inneholde dem alle.
Jeg husker godt den første gangen mine egne innpakka, svøpte, juleminner og lengsler ble forstyrret. Vi var mange tenåringer i huset samtidig hjemme hos oss. Mamma var på jobb og vi skulle gjøre klar middagen og kle oss til kirkegang. Som vanlig kom vi litt for seint i gang. Alle ville bruke badet samtidig, alle ville kle på bunad og dress samtidig og alle ville prioritere seg og sitt først. Alle syntes at en annen skulle starte med potetskrellinga. Det gikk som det måtte gå. Krangling og tårer. Alle ville at alt skulle være fint, men ingen hadde tid til fellesskapets beste.
Mange mennesker bærer på gode juleminner og vil gjerne svøpes i disse. Men, de fleste opplever i livet at julesvøpen blir forstyrret. For noen kan det være krangling om hvem som skal bruke speilet på badet først, men oftere handler det om dypere, mørkere, mer gjennomgripende opplevelser: Den første jula hvor du må besøke ei grav istedenfor et menneske. Den tomme stolen fordi en ikke ble forlikt. Den første jula som skilt. Den første jula uten at noen barn kommer hjem. Den første jula på et sykehjem. For mange blir det ekstra tungt at vi egentlig synes vi skal svøpes som et lykkelig barn i jula. Vi skal spares fra krangling og ufred og uoppgjorte familiefeider. Men, istedenfor å bli spart, skjer ofte det motsatte.
Slik var det også med Gud, da han kom til oss på julenatta. Ikke bare kom han som et lite barn, men han ble til og med svøpt, så armer og bein var pakket tett sammen i et stort klede. Kanskje var det vanlig på den tiden, men det forsterker vårt bilde av en Gud som legger seg i mennesket sine hender, ubeskytta. Istedenfor å bli spart for det som var vanskelig og kaldt, valgte Gud å gå inn i det, være tilstede i stallen og i ufreden som fantes også på den tiden.
Det er kanskje en lengsel plantet i mange av oss at vi bør spares for det vonde i jula og svøpes i de gode minnene. Men, Guds budskap er englesang når vi ligger der svøpt og ubeskytta. «Svøp oss, det haster,» skriv Vetle Lid Larssen i sitt dikt. Ja, kanskje det. Svøp oss ikke i minner og lengsel, men svøp oss så vi kan klare å være ubeskyttet og samtidig ha fred fordi Gud er hos oss.
Ann Christin Elvemo
Musikk: Maria Haukaas Mittet og Oslo Gospel Choir - «Mitt hjerte alltid vanker»