Jeg vet ikke når jeg sist traff en prest som var avholds. De fleste av dem jeg møter er vinkjennere. Og spør jeg ertende om sex før ekteskapet, bare ler de. Der fins viktigere ting å bekymre seg for. Dessuten fins det adskillig å glede seg over, som vin og erotikk, kunst og kultur. Og, som salig pave Johannes Paul sa: Blant de unyttige ting i livet er fotball det aller viktigste.
Myten om presten er holdt i live, særlig av journalister og revyartister. Mørksynt, livsfjern, asketisk, fordømmende. En mann – de var menn før – som fordømte oss, på Guds vegne. Samtidig; bedehusets alterbilder av Jesus som passer på at små barn ikke detter i vannet eller faller utfor stup. Hvem av dem skal vi tro på?
Presten er blitt stående som Guds sendebud på jord. Slik hun er, slik er faderen og hans sønn. Er det så sikkert?
I dag er det den milde Jesus de forkynner, han med utstrakte hender. Bred dina vida vingar. Han vil ikke dømme noen, men har de glemt Bibelens historier om den vrede Gud? Han som skal ta oss på den ytterste dag. Han som styrer himmelens overvåkningsdroner og vet alt om oss. Han, som har gitt oss en følelse av at jo dårligere samvittighet du har, jo frommere er du.
Derfor lener jeg meg mot en annen skikkelse, whiskypresten i Graham Greens «Makten og æren». Han bor i et Mexico der kirken er forbudt og prestene blir skutt. Graham Greens forfyllede hovedperson har kommet seg unna. Men folk kjenner igjen sin pater, og de trygler ham om å gi dem nattverden.
Det kan ikke falle ham inn. Han har lagt bibel og bønner bak seg. Gi meg ei flaske whisky, for svingende. Han har ikke tro tilbake. Han har drukket seg fra alt. Men Gud har ikke gitt opp whiskypresten, og han forlanger ingen avholdsmann ved et tilsjasket alterbord i et skur. Min nåde er deg nok. Nåden, bare nåden trengs. Og den kan ikke produseres, bare fås. Tilslutt dekker han alterbordet og gir landsbyens fattig vin og brød, som en uverdig mellommann mellom Gud og hans mennesker.
Der har du min Gud. Han med nåden til dem som aller minst har fortjent den. Som elsker de lite elskverdige og holder hånda over de fornedrede med store huller i CV'en. En gang var det røveren på korset. I dag, noen helt andre. Kanskje folk vi både misliker og forakter.
Tomm Kristiansen
Musikk: Ole Paus – "Det begynner å bli et liv"
