Da jeg gikk på barneskolen, elsket jeg kristendomstimene. Jeg tror frøken var veldig flink til å fortelle, eller kanskje hun hadde en spennende barnebibel som hun leste fra. Etter at hun hadde lest, skulle vi tegne det vi hadde hørt. Min Jesus hadde alltid på seg hvit kjole og et rødt bånd tvers over brystet, og han hadde stort skjegg, og smilte.
Og så var det noen ting vi måtte skrive ned og lære. Fadervår, for eksempel. Det dobbelte kjærlighetsbud. Trosbekjennelsen. Og den gylne regel (Matt 7,12). Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. Over sistnevnte skrev jeg med blokkbokstaver: "Den gylne engel."
Jeg veit ikke om det var frøken som skreiv stygt på tavla eller meg som ikke hadde fulgt ordentlig med, men regelen ble altså til en engel da læresetningen skulle få en overskrift. Den gylne engel. Alt dere vil at andre skal gjøre.. Jeg oppdaget ikke feilen før jeg begynte på universitetet.
Når vi er barn, er etikken ofte veldig konkret. Dilemmaene er her og nå. Voksne har kanskje lett for å løfte blikket for mye. Skolebarn får beskjed om å ikke la noen gå alene i friminuttet, men er det alle voksne som tar ansvar for å inkludere henne som sitter alene i kantina? Hvis du bor alene, er det ingen der til å oppdage at det aldri er noen som vil være med deg hjem for å leke. Eller ut for å ta en kaffe.
Alle steder der mennesker samles, trenger noen "engler" som tar ansvar for å inkludere og gjøre det koselig. Der jeg jobber, er det mange sånne. Det var lett å komme dit som ny kollega. Jeg ble inkludert i samtalene og pauserommet er alltid dekorert med lys og servietter som passer årstider og høytider.
Noen tar seg tid til å glede sånne som meg, som gir 20 kroner til kosekassa hver måned og lar det bli med det. Jeg ville ikke lagt så mye omtanke i serviettkjøpet som jeg vet noen gjør. Men jeg setter stor pris på at noen gjør det, når jeg legger merke til det. Den gylne engel finnes i alle de små tingene..
Hadde dette vært en oppbyggelig fortelling som frøken kunne lest for oss, ville jeg avsluttet med å si at Jesus vil at alle skal være venner. Og at neste gang du ser noen som sitter alene og spiser lunsj, skal du gå bort og sette deg hos henne. For Jesus vil at alle skal være venner.
Men vi veit jo det alle sammen, så jeg trenger ikke å konkludere sånn. Likevel finnes det mye ensomhet og mye savn, selv om vi veit det. Alt du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem. Regel eller engel? Jeg tror ikke egentlig man trenger å velge.
Sara Moss-Fongen
Musikk: Erlend Bratland – "Reis meg opp"
