Morgenandakten onsdag 22. november

Jeg var fremmed, og dere tok imot meg

Siv Limstrand
Foto: Cathrine Dillner Hagen

Kjem det fremmenfolk?

Spørsmålet kan være en hilsen til noen du ikke har sett på lenge. Og du kjenner at fraværet har gjort noe. Her må vi sette oss ned og oppdatere hverandre; hva har hendt i livet ditt og rundt deg, hva har du gjort, hva har du opplevd?

Kjem det fremmenfolk?

Jeg kan huske at når mormora mi sa det – var det med en undertone av savn. Ingen ironi eller bebreidelse – mer sånn: jeg har gått glipp av noe når du har vært borte så lenge.

Spørsmålet kan stilles ut mot veien, gjennom vinduet. Det kommer noen jeg ikke veit hvem er. Noen som vil meg noe. Spørre etter veien. Selge meg noe. Overbevise meg om noe.

Kjem det fremmenfolk? Det blir sagt at i riktig gamle dager, da norske menn og kvinner bodde enda mer spredt enn nå, så var det tre kategorier fremmenfolk som kom over åsen: futen, lensmannen eller presten. Og ingen av dem ville man nødvendigvis ha så mye med å gjøre.

En fremmed er en venn du ikke kjenner, blir det sagt. Og det kan høres naivt ut. – og krevende. Det kan høres spennende ut.

Jeg tenker at det først og fremst er sant. Og det som er sant, er ofte også både naivt, krevende og spennende. Poenget er at det er djupt alvor knytta til hvordan vi møter den fremmede, det fremmede. Det som kommer mot oss, de som kommer mot oss. Eller det som er i oss.

Etter at Jesus hadde stått opp av graven, viste han seg som en fremmed for disiplene. De kjente han ikke igjen før han brøt brødet, delte et måltid med dem. Da så de at han var deres venn. Den vennen de hadde savna. Og som de også hadde vandra lenge sammen med uten å kjenne igjen. Som de hadde delt smått og stort med. Særlig det store, at de var i sorg over å ha mista sin næreste venn. De betrodde seg til denne fremmede. De klarte dele det som lå dem på hjertet. Og samtidig tok de i mot han.

Så på den måten gjorde disiplene det som Jesus nettopp hadde sagt: Jeg var fremmed, og dere tok i mot meg. Slik viser Jesus seg. I den fremmedes ansikt. I den fremmedes kropp og behov: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

Vi trenger alle å tas i mot. Vi trenger alle å lukkes inn i et felleskap. Vi trenger alle å gå fra fremmed til venn. I det lille og nære. Men også i det store. Vi trenger å regnes med. Bli sett og gjenkjent, være ønska. At noen sier: Kom inn, sett deg, ikke vær fremmenfolk!

Det djupeste i den kristne trua er kanskje naivt, nettopp dette at vi alle bærer en del av Jesu ansikt til hverandre, i vår fremmedhet.

Siv Limstrand

Musikk: Åge Aleksandersen – "La Casita"