NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 22. mars

Gjennomskuet og likevel elsket

Jens Bjelland Grønvold
Foto: Tom Øverlie / NRK

Det fineste jeg gjør som prest er å ha vielser. Når to mennesker står foran hverandre, Gud og dem de er glade i og sier: Ja. Inntil døden skal skille oss. I kirka tror vi at kjærligheten er størst av alt, og at livets dypeste hemmelighet er at Gud har skapt oss til å elske. Ensomheten er en stemme Gud har lagt i oss, som oppfordrer oss til å finne fellesskap.

Jeg tror vi alle i blant kan ta oss i å lukke øynene og tenke tilbake på øyeblikk da vi var skikkelig forelsket. Da vi kjente sitringa i kroppen hver gang vi visste at vi skulle møte den rette personen. Hoppet hjertet gjorde da hun eller han plutselig stod foran oss. Forelskelsen er en mektig kraft. Starten på det hele, det som får oss til å ville se bra ut for den andre.

Men på et punkt så skjer det noe – sakte, men sikkert lar vi den glattpolerte versjonen av oss selv falle, og inviterer den andre inn i livet vårt, slik som det er. Vi lar et helt nytt menneske få se sannheten om hvem vi er. Vi gjør oss sårbare.

Jeg tenker at forskjellen på å være forelsket og å elske, ligger nettopp i denne sårbarheten. Man kan forelske seg i et førsteinntrykk av en person. Men viser inntrykket seg å stemme dårlig med virkeligheten, kan man si takk for seg og stikke. Elske gjør man når man har sett den andres svakhet, og likevel velger å bli. Å elske noen innebærer et valg, en forpliktelse.

Derfor syns jeg bryllup er noe av det fineste vi har i kirken. For de som gifter seg, velger hverandre for resten av livet. Ekteskapet handler nettopp om å gi kjærligheten de vilkårene den trenger for å bli værende hos oss. Og vielsen er stedet der to mennesker sier til hverandre at selv på de verste dagene, når du er på ditt mest sårbare, skal jeg ikke stikke av. I gode og onde dager, inntil døden skiller dere ad, der finner dere meninga med livet.

Som Knut Hamsun skrev i Victoria: Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilet gjennom hans hjerne. Gud sa: Bli lys! Og det ble det kjærlighet.

Jens Bjelland Grønvold

Musikk: Knut Anders Sørum - "Bli ved deg"