Vi mennesker er moralske vesener. Vi har alle oppfatninger om hva som er rett og galt. Du har dine. Jeg har mine. Oppfatninger som er preget av vår oppvekst, våre foreldre, søsken, men også av erfaringer i møte venner, kjæreste, ektefelle, utdannelse og samfunnsmessige begivenheter.
Min oppvekst var annerledes. Veldig forskjellig fra mine venner og klassekamerater. Jeg vokste opp på bedehuset. Fra jeg var bitteliten til jeg ble ungdom satt jeg, gjerne flere ganger i uka, og hørte på heavy forkynnelse – store spørsmål, klare svar!
Bak talerstolen på bedehuset var veggen dekket av tre digre malerier – veldig naturtro. Bildet til venstre forestilte Jesus i dødsangst, i Getsemane hage. Han gråt blod fordi han visste at han skulle dø. På bildet i midten hang Jesus død på korset, for min skyld! "Pint for mine overtredelser, knust for mine misgjerninger. Straffen lå på ham, for at jeg skulle ha fred."
Og på bildet til høyre – oppstandelsen, i strålende lys, på den tredje dag.
Jeg elsket å leve meg inn i bildene, for det var ofte litt kjedelig å sitte der og høre på forkynnelsen. Andre ganger var det ganske koselig. Men noen ganger ble det skikkelig skummelt, særlig når det kom omreisende predikanter som skulle skape vekkelse:
Har du det bra med Jesus?, kunne han spørre, for det var alltid en han. Er det i orden mellom deg og Jesus? Tenk om han kommer og henter deg i natt – og det ikke er i orden – da havner du i helvete!
Det er klart jeg ble redd.
Mine nydelige foreldre ba for meg hver dag – de ba om at jeg måtte bli bevart, om at jeg måtte stå løpet ut, om at jeg måtte vinne pokalen – det evige liv.
Etter hvert ble det vanskelig å opprettholde troen – ikke på Jesus, det har aldri vært vanskelig – men på helvete.
Min rettferdighetssans, min evne til medfølelse, kunne ikke akseptere at mine venner eller mine klassekamerater, eller noen som helst, egentlig – skulle dømmes til evig fortapelse!
På et tidspunkt måtte jeg være ærlig overfor Gud og meg selv, og si: Jeg kan ikke tro på en Gud som sender mennesker i evig fortapelse. Det var en lettelse å kunne si det. Det var som å bli født på ny. Jeg kan ikke tro på en evig fortapelse – selv om det står i Bibelen.
Men i Bibelen står det også mye annet som jeg ikke kan slutte meg til – som for eksempel; en Gud som oppfordrer til folkemord, en Gud som oppfordrer til sex-slaveri eller en Gud som oppfordrer til dødsstraff for homofile. Det kunne ikke falle meg inn å støtte dette.
I en av jødedommens viktigste bøker – Talmud – sies det at De fem mosebøkene som vi finner fremst i vår Bibel kan være en dødelig gift – eller en kilde til liv. Alt avhenger av hvordan vi leser.
Jeg tror på en Gud som steg ned fra deg høye, det fjerne, hit ned til vår jord, og ble en av oss – ja, som de minste blant oss. Og som sa: Jeg kaller dere ikke tjenere lenger, jeg kaller dere venner.
Mora mi døde plutselig, to dager etter min 17-års dag. Jesus kom som en tyv om natta og tok henne med seg. Faren min ble nesten 90 år gammel.
De var utrolig fine folk, og de mest tolerante mennesker jeg noen gang har kjent. Begge er borte, men de føles nær, de kjennes veldig nær. Mer kan jeg ikke si.
For jeg ser stykkevis og delt
Jeg er ikke Gud
Jeg ser som i en gåte
Petter Fiskum Myhr
Musikk: Gillian Welch - "I had a real good mother and father"
