Da jeg vokste opp klarte jeg aldri å drive det lenger enn til å få være tredje herbergsvert i juleskuespillene. Å framsi de fem ordene: "Nei, det har jeg ei", og så med en dirrende pekefinger vise retning ut av kladdebokskapet og mot stallen, gjorde meg aldri til noen god skuespiller.
Dette skal imidlertid ikke handle om hvor dårlig det norske skoleverket er til å se gode talenter. Nei, dette er historien om da de drepte Jesus og holdt på å gjøre de fleste elevene i 3c ved Kongsvinger sentralskole til hardbarkede ateister.
Hele den siste uka hadde lærer Nilsen stått tvekroket inne på sløydsalen og banket sammen det han påsto var et esel. Da han viste fram det rammeskakke dyret for første gang gikk det et vantro gisp gjennom elevene, og selv ikke den meget nærsynte gutten som skulle være Josef klarte å skjule sin skepsis. Bedre ble det ikke av at Maria ble spilt av en jente som senere skulle vokse opp til å tangere kretsrekorden i kule.
Møtet med hyrdene på marken og den første herbergsverten gikk greit, men så ble eselet merkbart slitent. Ute i salen så det brått ut som om dyret også var besvangret, og hvert øyeblikk ville føde. Josef la alle krefter til, men bak ham kom det en lyd som om han skulle dra på en hagehuske full av bestemødre.
"Hei‑jeg‑er‑kommet‑for‑å‑innskrive‑oss‑i‑manntallet‑min‑trolovede‑er‑med‑barn‑har‑du‑plass‑i‑herberget?" fortet han seg å si, og var allerede på vei videre midt i "Nei, dessverre det har jeg ei". Det ikke bare knirker i eselet nå, det skrapet høylytt, og beina til Maria slepte i gulvet.
"Jegerkommetforåinnskriveossimanntalletmintrolovedeermedbarnharduplassiherberget?" ropte Josef, og denne gangen fikk ikke herbergverten begynt å svare engang før Josef haset av gårde. Han dro alt han klarte, det var bare to–tre skritt igjen når det høres ut som det gikk et takras, eselet ble merkelig lett og Josef stupte over ende. Bak ham kunne vi se Maria ligge på gulvet med Jesusbarnet under seg, og hodet til dokka kom trillende som ei lita kålrot bortover gulvet.
Jeg har aldri noen gang hørt det bli så stille i rom fylt med så mange mennesker. Et øyeblikk ble jeg redd for at julen var avlyst, og ved siden av meg begynte lillesøsteren til Maria å gråte. Det var akkurat som det rivstartet skuespilleren i Josef. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan han uten briller klarte å finne hodet til Jesusbarnet på scena. Men det gjorde han, og uanfektet la han det tilbake i fanget på Maria før han snudde seg mot publikum og med stor pasjon utbrøt: "Eder er i dag en frelser født i Betlehem."
Som voksen har jeg tenkt at akkurat hvordan det juleskuespillet endte, i grunnen er et godt bilde på hvordan jeg tror. Samme hvor håpløst det fortoner seg. Samme hvor bortkommen jeg er, så har det alltid vært noen som har hjulpet meg å sette hodet tilbake på dokka. Så langt har jeg alltid funnet veien til Betlehem.
Levi Henriksen
forfatter og musiker
Musikk: John Lennon - "Happy Xmas"
