God morgen.
Jeg bærer en perle i mitt hjerte. Den er ujevn, bulkete og uklar. Den er hvit, med innslag av blått, gult, rødt og grått. Den ville aldri bli godkjent som et smykke. Til det er den ikke prektig nok. Men for meg er den en juvel som jeg skatter høyt.
Perlen er blitt til som resultat av en lang prosess. En prosess som startet med en plutselig og rystende sorg. Sorgen var som et sandkorn som trengte inn gjennom skallet i en musling og la seg til der, bak kappen. Det gjorde usigelig vondt. Det var som kniver i kjøttet, salt i såret, elektriske støt gjennom kroppen. Dyp og gjentatt smerte.
Sorgen slo meg over ende. Pusten ble like grunn som vannet i en uttørket sølepytt. Den stanset helt øverst i brystet, under der var det en stram snøring rundt lungene, og en tung sekk med sand la seg om overkroppen og trykket brystkassen ned. Den minimale tilgangen til oksygen lammet også kroppen forøvrig. Armene var som blylodd, bena kunne knapt løftes, og hodet var så tungt at jeg fryktet sengens sammenbrudd. Jeg tror jeg veide tusen kilo.
Og inne bak kappe og skall, innerst i hjertet, var sorgen, smerten, fremmedlegemet, et sandkorn, som ikke kunne fjernes.
Langsomt la det seg en tynn hinne av perlemor omkring sorgen. Jeg tror laget bestod av tid. Tid blandet opp med møter med andre som var i en perledannelsesprosess. For andres sorg, andres fortvilelse, andres fortellinger ble på forunderlig vis til perlemor som la seg varsomt om sandkornet, sorgen, smerten.
Prosessen gikk i runddans. Litt bedre det ene minuttet, og så ved et plutselig minne, en brå smerte, som om sandkornet berørte en bløtdel. Så la det seg til ro igjen, og perlemorslaget ble litt tykkere.
Det er en liten perle der inne nå. Den har kostet meg dyrt og krevd mye tid. Den er ujevn og uklar. Men for meg er den en dyrebar og skinnende juvel.
Og jeg har fått se at den også er det for andre. Min sorg og smerte har blitt til et lite lysglimt for andre. En smal stripe av lys, et lite blink fra en perle, som vitner om at mørket ikke har overvunnet lyset. At det kommer bedre sekunder, minutter, timer, dager. Aldri blir alt som det var før sorgen. Men likevel. Likevel. På tross av, og på grunn av, er livet dypere, bredere, større.
Din sorg blir også en perle. Tro meg.
For hos Gud er livets kilde, i Guds lys ser vi lys.
Salme 36, 10
Kari Mangrud Alvsvåg
Musikk: Erik-André Hvidsten – "Höstvisa"
