Mark 6, 31
Jeg er på pilegrimsvandring i Frankrike. Det er varmt, og jeg er sliten. Sammen med min gode venn og medvandrer tar jeg en pause i en liten by, og jeg går inn i kirken som er åpen, slik de fleste kirker er langs pilegrimsveien i dette landet.
Inne i kirken er det stille og svalt. Noen pilegrimer er allerede fremme ved alterringen, de bøyer kne og ber. Noen sitter i en krok og snakker dempet. Jeg tar av meg sekken og legger meg rett ut på kirkebenken. Og sovner! Da jeg våkner ser jeg meg rundt. Ingen ser på meg, ingen reagerer på at jeg lå og sov i kirken. En i nærheten har tatt opp en baguette som hun tygger på.
Jeg kjenner at dette er bare godt. Det er som å komme hjem. Dette er "min" kirke, selv om jeg aldri før har vært her, jeg kommer hit som en pilegrim, en fremmed, og føler at jeg er velkommen. Det skjer noe med meg, det gir meg en god og varm følelse
Gud vil at vi skal hvile. "Kom til et rolig sted, og hvil dere" Akkurat! Det er en tid for alt, bønn og bibellesning, gode samtaler og salmesang. Og søvn! Alt dette er Guds gode gaver som jeg gjerne tar imot, ikke minst som pilegrim. Bortsett fra at benken er litt hard så kjenner jeg at dette er det mest naturlige akkurat nå. Det andre får komme siden. Her er jeg hjemme, i "min fars hus". Det er helt uinteressant at dette er en katolsk kirke, viet til engelen Mikael, og at jeg er en ganske ordinær lutheraner. Dette er likevel min kirke. Her er det godt å være!
Mange tror at pilegrimer som er ferdige med dagens vandring på to mil eller mer er mottakelige for kulturelt påfyll. Det stemmer ikke. De fleste vil bare ha hvile og ro.
Noen år senere er jeg på pilegrimsvandring i vårt eget land, i Østfold. Vi er en gruppe som kommer frem til Ørsjøen, og får en omvisning i Prestebakke kirke. Vår vandringsleder er Ulla Käll, visesanger og retreatleder. Nå setter hun seg fremme i koret, tar frem gitaren og vil synge noen sanger for oss.
Jeg sitter i kirkebenken med blandede følelser, jeg ville så gjerne vært litt mer opplagt og klar for å ta imot det hun skal formidle, hennes sanger er jo så fine! Men bena er ømme, hodet er på god vei inn i hvilemodus og øyelokkene er tunge. Og så sier hun til oss: "Nå skal jeg synge for dere, og dere kan gjøre det dere kjenner mest behov for akkurat nå". To minutter senere ligger alle rett ut på hver sin benk. Pusten går tungt, et par snorker lett mens Ulla synger i vei.
Tormod Berger
nettredaktør Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Musikk: Ulla Käll - "Things you remember"
