Jeg glemmer ikke en togtur fra Gjøvik til Oslo, for noen år siden. Det var nesten ikke et menneske i vogna, og jeg hadde rigga meg godt til med avis og kaffe for å ta toget til Oslo. På Raufoss kom en traust Totning inn i kupeen og satte seg rett overfor meg: «Å er du for en kropp a? spurte han meg, og jeg stotra fram noen velmente fraser om oppvekst på Gjøvik , og siden han spurte meg kvitterte jeg med det samme spørsmålet til han. Han fortalte at nå hadde kona sendt ham til Oslo, til Kjøkkenfornyeren for å å litt fart i opp-pussinga heme. «Fyst pusse vi opp gangen», sa han, «så stugua, og nå er turen kommet til kjøkkenet.» Jeg satt der og nøt dialekt og gubbe, og kunne ikke dy meg: «Hvorfor driver dere og pusser opp, hele tida?» Og svaret kom like kjapt som jeg spurte: «Dæ ska je si deg, gett. Vi pusser opp for å hølde mismotet unna livet!»
Det spørs om han ikke var inne på noe. Vi vil jo så gjerne leve og kjenne glede over livet. Og la oss like godt innrømme at det gir en viss glede å kjøpe noe nytt hva enten det er bil eller klær eller gjenstander som kan krydre tilværelsen litt. Spørsmålet er bare hvor lenge gleden varer, og om det til syvende og sist ikke er vi selv som blir lurt. Det er i alle fall ikke uten grunn at Jesus i dagens andaktsord ber oss å være våkne: «Ta dere i vare,» sier han. For det er ikke det en eier som gir liv!» Og da blir mitt spørsmål: Hva er det som gir liv? Jeg vet ingen som tydeligere har vist oss hva sant liv er enn han som fikk karakteristikken: «I ham er liv og livet er menneskenes lys». Til nysgjerrige tilhørere sa han en gang: «Tyven, det vi si den onde, kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv, ja, overflod».
Per Arne Dahl
Musikk En Fattig trubadur Cornelis Vreeswijk