Hvorfor er dette så vanskelig? Hvorfor er det bedre å bite tennene sammen enn å la følgende ord gli over leppene: Jeg trenger hjelp?
Å åpne seg for en annen gjør oss sårbare, og sårbarheten har trange kår. Tendensen i samfunnet er at vi gjør alt vi kan for å unngå den. Dette er en slitsom kamp med liten plass for glede. I strevet med å beskytte oss, har vi nesten alt å tape. Ville det ikke vært bedre om vi øvde oss på å erkjenne at å leve er å være utlevert. At vi alle er sårbare mennesker som trenger hjelp. Og at sårbarheten ikke avtar med årene, vi blir bare flinkere til å holde den på avstand.
Vi er nå midt i fastetiden. Denne tidens bibeltekster minner oss om at Herren selv fikk sin rikelige del av krav, kamp og lidelse. Veien til korset var tung og tornefull. Den sier mye om Gud. Korsets mysterium avslører at Gud ikke fjerner lidelsen, Han går inn i den. Gud driver ikke smerten ut av verden, men bærer den med oss og gir oss håp om at den kan deles, lindres og forvandles. Gud gjør seg sårbar og blir såret.
Dette er bakgrunnen for at Hebreerbrevet kaller Jesus for en stor øversteprest og sier til trøst og glede: For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid
Dette tror jeg på: at Gud er til stede i verden. Han er det stille nærværet i alle menneskers liv.
Dette vet jeg: at vi er sårbare mennesker. Vi er utlevert til hverandre.
Den stive maska av kontroll og styrke som vi tviholder på til krampa tar oss, er det plagget vi trenger minst av alt. Jeg vil mye heller se levende ansikter. Og omgås mennesker som våger å si: Jeg trenger hjelp.
Dag Aakre
Musikk Sånn som oss Bjørn Eidsvåg