Dødsskyggens dal, den kjente hun dessverre veldig godt til. Hun var bare femti, og han var femtisju, da havet tok ham fra henne. I en båtulykke. Hun ble enke, og barna deres ble farløse. De tre barna var tretti, tjueåtte og tjueen år gamle. De sørget. Men ingen av dem sørget så dypt og så lenge og så uregjerlig som hun, en dame på femti, gjorde. Han var hennes livs kjærlighet. Hun kunne gjenkalle varmen i blikket hans, hun kunne kjenne hendene hans på kroppen sin fortsatt. Hun sluttet aldri å savne den dype fortroligheten de to delte.
Han var den som tålte sinnet hennes, og som hjalp henne til å tro at hun var mer enn sitt skremmende temperament. Han var den som lærte henne å vise svakhet, som førte henne ut av raserianfallene, og som rommet henne også når hun fortvilet gråt ut sin anger og skam.
Og han var den hun delte gledene med. De første modne jordbærene, å stupe ut i det svale havet fra brygga, å samle alle tre barna i sengen søndag morgen, og gjøre alt som var feil: spise kake i senga, og la barna drikke saft til. Blåse i gudstjenesten, og la hele familien gå rundt å vase i pysjen, mens de hørte Simon and Garfunkel synge bridge over troubled water fra den nyinnkjøpte kassettspilleren. Det var tider!
Tapet var ikke til å bære for henne. Hun hadde lagt seg i sengen og snudd ryggen til verden. Hun hadde latt dødsskyggen prege hele livet hennes. Slik lå hun dag og natt helt til en engel kom til henne. Ja, hun hadde hatt englebesøk. Det var hun sikker på. Hun hadde hørt stemmen og sett lyset. Engelen hadde lest fra en bok. Fra Bibelen.
Og siden hadde hun funnet ut at det var fra andre kongebok, fra fortellingen om Elia. Han hadde også lagt seg ned, og så hvisket han til Gud: Nå er det nok Herre. Ta mitt liv. Jeg er ikke bedre enn fedrene mine. Men en engel kom og rørte ved ham, og til slutt reiste han seg opp og spiste og drakk, og vendte seg mot livet igjen.
Det gjorde hun også. Hun hadde ikke fortalt til noen om engelen. Men hun hadde ofte fortalt om hvordan hennes mann var en engel i hennes liv. Og hvordan andre mennesker hadde gått engleærend til henne. Hun hadde fått styrke til å leve igjen. Etter lang tid. Mye lengre tid enn andre syntes hun burde bruke.
Nå gledet hun seg igjen over livet. Savnet ble ikke borte. Men nå var også gleden der. Sammen med savnet.
Bare godhet og miskunn skal følge meg. Og jeg får bo i Herren hus gjennom alle tider.
Kari Mangrud Alvsvåg
Musikk: Simon & Garfunkel - "Bridge over troubled water"
