I mandagens andakt spilte jeg versjonen til Mr Mister, som ble en nr 1 hit både på den engelske på amerikanernes billboardliste top 100 i 1986. Kyrie Eleison er et slags rop til Gud og betyr: Herre miskunne deg over oss! Miskunne kan oversettes til forbarme. Herre forbarm deg over oss! Av og til i livet er det nødvendig å rope på Gud. Hver dag er det millioner av mennesker på kloden som gjør nettopp det: roper på Gud. Sånn var det også på Jesu tid.
I Matteus 20 kan vi lese om to blinde menn som intenst og høylytt ropte på Jesus da de forsto at han passerte plassen hvor de satt i veikanten. Deres liv som blinde på den tiden var helt og holdent overgitt i andre menneskers varetekt. De hadde ingen verdi som mennesker etter datidens målestokk, og det eneste som kunne holde dem i live var gaver og småpenger som vennlige forbipasserende måtte finne på å gi dem. Presteskapet på den tiden mente at de fikk som fortjent, og at blindheten var en straff fra Gud, enten for noe de selv hadde gjort galt, eller deres foreldre. De var rett og slett fortapt sett med andres øyne.
Selv om de ikke så noe, var det ikke så rart at de forsto når Jesus passerte. Jesus tiltrakk seg enorme folkemengder der han gikk, og han hadde en karisma, formidlingsevne og utstråling som ville fått selv Elvis Presley til å fortone seg om en smågutt. Idet denne enorme folkemengden som fulgte Jesus passerer, begynner derfor de to blinde å kommunisere på sitt eneste mulige vis, å rope! De roper Kyrie Eleison, Kyrie Eleison! De har på tross av sitt handikap, og sine mange pålagte begrensninger som utstøtte mennesker, forstått nok til skjønne hvem Jesus er og til å tro på hva han kan gjøre for dem.
Derfor gir de seg ikke med å rope, selv om mange i folkemengden blir rasende og ber dem holde kjeft! Herre miskunne deg over oss! Og nok en gang viser Jesus oss hvem han er og hva som betyr noe. Han hører deres rop, stopper opp og kaller disse to blinde mennene til seg. De kommer seg opp fra veikanten og bort til Jesus. Jesus gjør som bare Jesus kan, går rett på sak i kjærlighetens navn og spør: «Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» Noe måtte det jo være siden de ropte så høyt og intenst! De to svarte: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Jesus fikk inderlig medfølelse med dem, og han rørte ved øynene deres. Straks kunne de se, og de fulgte han. Jesus viste og praktiserte en form for kjærlighet som var helt fremmed for menneskene som levde på hans tid. Han så og løftet de minste og svakeste blant oss. Og slik kan vi alle føle oss av og til, som veldig små og svake mennesker. Da er det godt å vite at det er en der ute, der oppe, som vil høre når vi påkaller han.
Men nå som da er han veldig ettertraktet og ønsket, derfor kan det av og til være nødvendig å rope litt for å få oppmerksomheten. Kyrie Eleison! Herre forbarme deg over oss.
Jan Erik Larssen
Musikk: Anita Skorgan «Kyrie Eleison» norsk versjon.