Johannes 10
På slutten av en andakt som denne, ber vi som oftest den bønnen Jesus lærte disiplene sine. Den er egentlig skrevet ned på gresk, men Jesus ba den nok selv på sitt morsmål, arameisk.
Mange lyttere vil ha vokst opp med den norske oversettelsen der vi blant annet sa «Helliget vorde ditt navn» – ja, mange har vært så glad i den at man skulle tro det var de ordene Jesus selv brukte – selve originalen.
I dag skal faktisk jeg, på slutten av andakten, bruke oversettelsen av 1978, som er den jeg oftest har forholdt meg til i mitt 51-årige liv. Jeg synes den er vakker og poetisk, med den gamle åpningen «Fader Vår» ennå ivaretatt. Men oftest ber jeg for tiden den aller nyeste, ikke minst fordi jeg vet at mange mener den speiler den greske originalen på en fin måte.
Oversettelse er og blir en krevende kunst, og det er jo nettopp mitt poeng her. Jeg må innrømme at det er få jeg ser så mye opp til som gode oversettere. Jeg får for tiden lov til å samarbeide med en av dem. Han heter Asbjørn Bjornes og arbeider med å oversette et verk som heter den «Guddommelige komedie», skrevet av Dante Alighieri, fra middelalderens italiensk.
Ja, Asbjørn er allerede over en tredjedel på vei, og første del er utgitt. Jeg fylles av respekt for håndverket hans, for poesien, for de mange vanskelige valg. Men i våre samtaler minner han meg ofte om at to forskjellige oversettelser, hver på sitt vis, ofte kan uttrykke noe viktig og i høyeste grad kan utfylle hverandre. Det finnes ikke bare én løsning.
Jesus visste godt at godt språk er krevende. Ikke bare handler det om å finne den rette oversettelsen fra et annet språk; like mye handler det – også når vi snakker samme språk – om å finne de ord som er forståelige, som vi forbinder noe med, som vi skjønner. Jesus var en mester til det.
I dagens bibeltekst, fra Johannesevangeliets 10. kapittel, snakker han om den gode gjeteren som gir sitt liv for sauene. For dem som hørte Jesus, kunne nok store ord som «Guds rike» eller «syndenes forlatelse» være vanskelige, slik de også kan være for oss i dag. Men at Mesteren er en god gjeter, og at gjeteren bryr seg om sin flokk, jo se, det er forståelig – og ikke vanskelig å oversette.
La meg legge til her at idet jeg, i min forberedelse til denne andakten, har sett på forskjellige oversettelser av Fader Vår, så ser jeg at eldre oversettelser ofte lovpriser Gud som den som har kraften og æren i evighet – ikke makten, men kraften. Kanskje er dét et godt ord å ha i tankene? Gjeteren i Jesu fortelling har neppe alltid makten til å styre alt. Den enkelte sau kan faktisk ha mye egenvilje. Men gjeteren har en kraft som er god, en kraft – en dynamis, som det heter på gresk – som vi kan få ta del i, og som holder flokken samlet.
Mange av oss kan føle oss kraftløse, ja, kanskje som sauer som er gått seg vill og mangler kraft. Da er det godt å tenke at det går an å ta del i den kraften som er sterkere enn noe i denne verden, og som kan holde oss oppe. Av respekt for oversettelsen jeg bruker, skal jeg hvert øyeblikk riktignok si «makten og æren» – men husk da at det ikke handler om en overmakt som holder deg nede, men om en kraft som holder deg oppe.
Henrik Syse
filosof, fredsforsker og forfatter
Musikk: Finn Kalvik - "Det hemmelige under"
