Nå kunne deres egen innflytelse bli svekket. Derfor tok de dem på fersken, i å fortelle om Jesu godhet, og satte dem like godt i fengsel og forbød dem å forkynne og undervise i Jesu navn. Dagen etter svarte Peter og Johannes sine anklagere kontant tilbake: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt».
Den tyske teologen Heinz Zahrnt utgav i 1977 en brannfakkel av en bok: ”Hvorfor jeg tror – min sak med Gud”. I denne boken skriver han ærlig og forfriskende om sitt forhold til Gud. Blant annet savner han presters fortellinger om sin personlige tro på Gud, og hans antagelse er: ” Der teologien slutter å fortelle om Gud, må man frykte for at den også har sluttet å erfare Gud”. Hans konklusjon er at kirkens fremste oppgave i dag er å gjenopprette denne nødvendige sammenhengen mellom erfaring og fortelling. Det er med andre ord tid for å praktisere hva vi tror og bekjenner! Vi har lenge vært så livredde for uttrykket ”personlig kristen” at det er på høy tid at troen får noen personlige tilknytninger og uttrykk! Vi har vært så livredde for å provosere unødvendig som kristne at vi knapt har våget å vise at vi har en bibel eller ber til Gud. Nå er det tid for å åpne bibelen på flyplasser, i busser og på toget, og det er tid for å folde hender. Vi kan da ikke la være å fortelle det vi har sett og hørt?
Det er slett ikke rart at teologer snakker om at den sittende teologi igjen må bli en knelende teologi. Den kristne kirke skal ikke bare snakke om bønn, men praktisere bønn og invitere til å sanse og smake i dåpen og den hellige nattverd. »Vi kan ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt», sa Peter og Johannes. Det var altså noe hadde forandret livet deres og gjort en forskjell!
Men det er alltid en sammenheng mellom det som er inne i oss og det vi går ut med. Vi kan ikke fortelle uten at vi har et budskap på innsiden av vesten. Derfor; det er tid for praksis! At møtet med Jesus kan bli like kraftfullt for oss som for Peter og Johannes, så vi rett og slett må si som dem: «Vi kan heller ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt».
Per Arne Dahl
Musikk Der det nye livet lever Oddrun Hyttedalen