Pave Frans har gitt ut en interessant bok om barmhjertighet. Der forteller han om en prest i Buenos Aires som tok i mot så mange skriftemål. Altså folk som kom og bekjente sine synder til han, før han, på Guds vegne, gav de tilgivelse.
Og folk hadde så mye å bekjenne og noen ganger fikk presten en usikker følelse etterpå. Hadde han vært for raus med tilgivelsen? Burde han holdt litt mer igjen?
Da gikk presten inn i et lite kapell for å spørre Jesus om dette. Og han sa: "Herre, tilgi meg fordi jeg har tilgitt for mye" Og så tenkte han seg litt om og la til: "Men det er du som har vært et dårlig eksempel for meg!"
Før var nok mange kristne opptatt av å overbevise folk om at de var store syndere for Gud, sånn at de skulle bli interessert i medisinen, Guds tilgivelse.
Men jeg har tenkt at kanskje vi ikke trenger å stresse akkurat det der. Alle som har levd mer enn tre kvarter i dette livet vet nederlagene våre. Vi kobler de bare vanligvis ikke opp mot Gud.
Men vi ser bildene på internett av de rike, pene og vellykkede. Vi vet om blikket til den faren, ektefellen eller kollegaen som aldri blir helt fornøyd med det du gjør. Og vi vet at vårt eget hjerte dømmer oss, når vi spiser for mye potetgull, ser for mye på Netflix, eller glemmer å ringe bestemor på bursdagen hennes.
Uansett hvem sin dom du bærer, så har du godt av mer barmhjertighet i livet ditt. Mer nåde. Mer nye sjanser, klemmer og godhet.
Men, tenker du kanskje. Kan det bli for mye Møllers tran. For mye tilgivelse. Vi bør jo ta oss sammen også. Da digger jeg det Paulus skrev til de kristne i Roma:
Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?
(Rom 2,4).
Omvendelse er gammeldags kristent språk for å snu oss i livet. Bort fra det som skader og til det som gir liv.
Eller som Jesus sa: Den som er mye tilgitt, elsker mye.
Skal vi prøve å leve dette i dag.
Andreas Hegertun
Musikk: David André Østby – "Nåde stor"
