Jesus er bilde av den Gud som er usynlig.
Og nå gråter dette bilde, denne store gutten, store tårer.
Han - den guddommelige - som nå - mot silhuetten av byen Jerusalem, samler alle trådene.
Alle møtene langs veien, alle underne, alle de oppreiste, tilgitte, sette…
Han ser på byen Jerusalem og har dem alle i ryggen…
En bølgende masse av mennesker som har møtt kjærligheten, freden og forsoningen…
Det er som de alle står der skulder ved skulder sammen med Jesus og vender blikket mot punktet som venter som en dirrende spent streng;
Byen Jerusalem. Og smerten.
Han gråter.
Ved ham – i denne smerten - ville Gud forsone alt med seg selv...
Derfor er vi alle- på alle tenkelige måter- med han i denne tiden mot den stille, stille uken…
Det er jo den veien Jesus går nå; på forsoningens vei.
Den er så stille og sår den veien.
Veien er ikke lang til den lange fredagen..
Og den veien krever sine tårer….
Han gråter for et folk som ikke vet hva fred er…
Han gråter for den uforsonlige byen.
Men i dette skal alt komme til fred med seg selv....gjennom han...
....fordi han idet han lot seg drepe gav oss muligheten til å forsones.
Noen ord er fra evighet til evighet, hugget i stein, og skal aldri forsvinne;
kjærlighet, fred.
De endres ikke eller opphører ikke. De skal ikke en dag forstumme; som sorg, skrik og smerte…
”Jeg elsker deg ”vil alltid bety nettopp det: jeg elsker deg.
Og den muligheten vil aldri bli borte for oss!
Og Guds kjærlighet til oss gjennom Jesus vil alltid være nettopp det..
Og fred er fred.
Og mens Jesus vandrer forsoningens vei mot Jerusalem og gråter over byen; gråter over oss, og vår manglende evne til å gripe hva fred er… Så må vi øve… på fred, forsoning….kjærlighet..
På å vandre, som han, den veien som gir oss muligheten til å leve med oss selv og leve med og for Han som gråter over oss.
Store salte tårer….
Som du gråter nå for tiden…
Men jeg lar deg ikke synke
Vi er nesten fremme.
Jeg er med deg alltid.
Hanne Elstrøm
Musikk Du gråter så store tåra Ane Brun
