NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 7. september

Å bli sett

Siv Limstrand
Foto: Cathrine Dillner Hagen

Når jeg ser meg rundt i byen i min, ser på menneskene som nå går mellom valgbodene – ser jeg at noen går midt i gågata, er trygge og frie. Og jeg ser de som går i skyggen, inn mot veggen, vil liksom ikke ha oppmerksomhet. Grunnen veit jeg ikke. Men dette er byens mulighet. Til å plassere seg, vise seg, gjemme seg, bli borte. Og jeg ser sola gå opp og ned over oss alle.

Og jeg tenker dette er en god ting ved byen. Den tilbyr oss frihet. Og det skal vi benytte oss av. Men det betyr også muligheta til å bli borte. Falle ut av fellesskapet, falle ut av synet. Kanskje først gradvis, som bare holde seg i skyggene – og så bli borte. Og ingen spør lenger.

Det er da et anna alvor trer fram – og jeg tror tanken kan få det til å knyte seg i noen hver av oss? Tanken på at ingen la merke til at vi blei borte? At vi bare gikk ut av tida.

Midt i byen min ligger ei åpen kirke, Vår Frue. Her holder frivillige i Kirkens Bymisjons dørene åpne hver eneste dag, året rundt. Nå jeg kommer inn gjennom dørene der, er det noen som fester blikket i meg, og jeg kjenner at jeg er til. Jeg er sett.

Og jeg ser meg rundt. Og jeg ser mange av de som ellers lever mye av livet sitt i skyggen. De som ikke går midt i gata, de som ikke er så ønska – fordi de bryter med det vellykka. Det kan være fattigdom som har ført dem til oss, et langt liv i rus har ført dem langt bort fra det vanlige, eller en følelse av å ikke passe inn, som blir invalidiserende.

Her er det akkurat som de kommer ut av skyggene – og vi blir synlige for hverandre. Og vi ser på hverandre og blir til for noen. Det er et valg vi har. Og vi tar det.

Og når det går sånn at en av oss går bort, da setter vi ei rose ved brosteinskorset, tenner lys, sier navnet høyt, sier hvem det er vi savner - for ingen skal bare bli borte. Alle etterlater spor i noens liv.

Og særlig for de som bruker mye av livet sitt på å viske ut spora etter seg, skjule seg, holde seg i skyggen, fordi de ikke kjenner det er plass for dem i sola – skal vi si navnet høyt, se på rosa, si at det var den samme sola som gikk opp og ned over ditt liv.

Den samme soloppgangen farger alle menneskers dag. Og slik gjør heller ikke Gud forskjell på folk, sier Bibelen. Det er det mennesker som gjør. Men vi kan velge annerledes. Hva skal jeg velge, tenker jeg, når jeg ser valgbodene i byens gågate.

Siv Limstrand

Musikk: Rasmus Rohde – "Sangen om soloppgangen"