100 år – er det – siden det første samiske møtet, som samlet samer fra hele Sápmi. Det vil si de samiske område i Norge, Sverige og Finland. Metodist kirken i Trondheim åpnet sine dører for samene, og lot dem bruke kirken til dette viktige første samiske møtet.
Jeg kan tenke meg hvilken betydning det hadde for samene på den tiden, at Metodistkirken var inkluderende og viste åpenhet og nestekjærlighet for en minoritetsbefolkning som hadde behov for å møtes og snakke om felles utfordringer. Jeg mener at nettopp dette er en av kirkens oppgaver, og vise nestekjærlighet og åpne sine dører, kanskje spesielt for de som ikke tilhører majoriteten.
Dagen i dag er en viktig dag for oss samer. Hør bare på ordet; Samenes nasjonaldag, en dag hvor vårt folk, vår historie og vår kultur skal vies oppmerksomhet. Jeg har fått spørsmålet noen ganger; hva er annerledes med å være same? Jeg kan dessverre ikke svare på det, da jeg aldri har vært noe annet enn same.
Dette tror jeg er vanskelig å besvare for de fleste samer. Å være samisk kan bety så mye ulikt. Det er litt som å beskrive sin egen tro; den vil være ulik og beskrives ulikt, avhengig av hvem man spør. Både tro og etnisitet farges av den tiden man lever i. Min tro og min samiske identitet henger sammen, den er en viktig del av min oppvekst og har preget hele mitt liv.
For 100 år siden, da samene samlet seg til det første landsmøtet, handlet det om troen på at storsamfunnet ville høre en enhetlig samisk stemme som beskrev situasjonen bedre enn enkeltindividers stemme alene.
Vi vet at samer nok var regnet som annen- om ikke tredjerangs borgere. Heller ikke geistlige regnet samene som likeverdige. Historien forteller oss også at dette ble en tung byrde å bære for mange av vårt folk.
Heldigvis har dette endret seg. Våre språk snakkes av flere og flere, samisk har en naturlig plass i gudstjenester og bedehus, vår kultur gjemmes ikke bort og ikke minst står vi i Trondheim i dag og skal innvie et alter med samisk utsmykking i Nidarosdomen, Norges nasjonal helligdom; for meg blir dette symbolet for kirkens tydeligste og sterkeste signal om at vi er to folk samlet sammen i en felles kirke. I kirken er vi alle en i Kristus.
Sara Ellen Anne Eira
Musikk: Frode Fjellheim og Kristin Høiseth Rustad - "Jupmelem Heevehtibie" / "Gloria"
