Da du var en liten baby møtte du verden på en umiddelbar måte. Du kjente varmen fra den som holdt deg, men du visste ikke hva eller hvem dem var. Du hørte stemmer, men du visste ikke hva en stemme var. Du fikk mat, men du visste ikke hva mat var.
Senere lærte du ordet for mat og stemme og mamma og pappa. Du erobret verden med ord, med språk, med tall, og alt du lærte ble delt inn i grupper og kategorier. Allerede før du begynte på skolen hadde du en følelse av at du forstod verden. Du var i ferd med å glemme det umiddelbare, du var i ferd med å miste kontakten med det vi ikke kan forstå.
Og det er synd – for det er fortsatt så mye vi ikke kan forstå! Vi forstår ikke hvorfor vi er kastet inn i denne verden, hvorfor akkurat vi ble født av våre foreldre. Vi forstår ikke hvorfor noen mennesker gjør uendelig mye godt, mens andre gjør de grusomste ting. Og at den samme skjebne møter oss alle – både rettferdige og onde – vi skal alle dø.
Alle religioner tilbyr forklaringer på det vi ikke kan forstå. Selv har jeg vokst opp i en familie og i et land der religionen er sterkt preget av den kristne tradisjonen. Det betyr at mitt språk, mine bilder og fortellinger, mine verdier og måten jeg tenker på – min gudstro – er grunnleggende preget av den kristne religionen – kristendommens forsøk på å forklare det jeg ikke kan forstå.
For eksempel den velkjente fortellingen som begynner slik: Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall…
Denne vakre, levende, billedskapende fortellingen om at Gud kom ned fra det høye, det fjerne, hit ned til vår jord og ble en av oss. Og ikke bare en av oss, men som de minste blant oss. Og da han ble voksen og begynte å virke, sa han til de som fulgte ham: Jeg kaller dere ikke tjenere lenger. Jeg kaller dere venner.
Hva denne fortellingen har betydd for menneskeheten kan ikke overvurderes.
Kristendommen har gitt meg et språk for det som jeg ikke forstår. Og det er avgjørende. Å ha et språk for noe kan gi mening – også til det meningsløse. Spesielt til det meningsløse, som før eller siden rammer oss alle.
Hvis vi ikke har et språk og ritualer og symboler som kan gi uttrykk for det vi ikke forstår, så slutter vi å forholde oss til det. Da tenker vi på noe annet, da slår vi på teven, da slår vi i hjel tida – da mister vi forholdet til noe av det mest grunnleggende ved vår menneskelige eksistens – alt det vi ikke kan forstå.
For vi ser stykkevis og delt
Vi er ikke Gud
Vi ser som i en gåte
Petter Fiskum Myhr
Musikk: Christel Alsos - "Mitt hjerte alltid vanker"
