NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 30. mai

Ensomhetens forkledninger

Thor Brekkeflat
Foto: Ole Kristian Olsen FOTOGRAFOKO.NO

Det finnes mange oppfatninger omkring hva som er de største sosiale utfordringene i samfunnet. Noen vil mene rus, andre kanskje kriminalitet. Noen vil peke på sosiale forskjeller, økonomiske utfordringer eller arbeidsløshet. Jeg tror det største problemet er ensomhet. Og ensomheten kommer i mange forkledninger.

Om et menneske sitter alene hjemme dag etter dag og 
ikke treffer andre i det hele tatt, så er det et tydelig eksempel på å være isolert. Om man har et tynt nettverk og ikke noen å være med i det daglige, så er det en slitsom og ensom tilværelse. Det er lett å forstå.

Jeg tror ensomhet strekker seg lenger, at den er mer omfattende, og at det er noe vi alle til tider kan kjenne på. Denne følelsen av å være ensom med noe. At vi kan kjenne oss alene midt blant folk og midt i en travel hverdag fordi vi bærer på noe som ikke synes utenpå oss.

Noe som ikke står skrevet i pannen på meg. En sorg eller et problem. Eller en glede for den saks skyld. Noe vi strever med, noe som opptar oss og som vi ikke helt vet hvor vi skal gjøre av.

For hvem kan vel forstå at jeg har det slik akkurat nå? Hvem vil orke å høre på meg? Eller hvor kan jeg trygt dele dette med andre uten å bli misforstått eller oppleve at jeg bare dummer meg ut?

Jeg tror denne alenefølelsen er noe vi alle fra tid
 til annen kan oppleve. Hva skal så til for å knekke ensomheten? På det spørsmålet finnes sikkert like mange svar som det finnes folk. Jeg velger å begynne med meg selv, for når alt kommer til alt er det bare jeg selv som kan gjøre noe med det. Og da må jeg våge noe.

Jeg må tørre å endre et mønster når noe har endret seg i livet mitt. Ta sjansen på å dele en bekymring som plager meg, og be om litt av andre menneskers tid for å slippe å gå helt alene med det. Jeg tror vi vil bli positivt overrasket over hvordan dette vil bli forstått og tatt i mot. Og resultatet vil være at andre rundt en selv også tør å kaste noen av sine forkledninger. Slikt blir det mer fellesskap og mindre ensomhet av.

Som med så mye annet begynner dette med meg selv. At jeg våger meg frempå den dagen jeg trenger det. Og at jeg tar meg tid til å lytte, når noen trenger meg.

Jeg ønsker meg også en kirke som kan oppleves som en trygg havn når vi trenger det. Et sted der vi trygt kan komme med livene våre og det vi måtte bære på. Uansett hva det skulle være.

Og at Jesu egne ord kan tas i mot og oppleves som sanne: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Thor Brekkeflat

Musikk: Elle Melle - "Himmelhøge sti"